Å miste pusten

Vi kan ikke overleve mange minutter uten pust. Men hvordan er det best å hjelpe pasienten med å puste? Og er det noen pasienter som bør vente med å få pustehjelp til de kommer på sykehus? Det har Espen Fevang forsket på.

Tekst: Vibeke Buan
Foto: Marie von Krogh

– Det er tre ting som er vår ABC, og som er førsteprioritet når vi skal behandle pasienter med akutt sykdom: Airways, breathing og circulation – altså frie luftveier, fungerende pust og blodomløp. Hvis vi har intubert pasienten har vi kontroll på A og B, sier luftambulanselege Espen Fevang.

Det er i skrivende stund tre uker siden han disputerte for doktorgraden ved Universitetet i Stavanger, og tre timer siden han gikk av vakt på 330-skvadronen, der han også har vakter som lege. Luftambulansebasen i Stavanger ligger kloss inntil universitetssykehuset der han har sin tredje jobb, som overlege ved anestesiavdelingen.

Uten pust dør vi

Uten pust dør vi. Derfor er en av luftambulanselegenes viktigste oppgaver å sørge for at pasienter som blir alvorlig syke eller skadet får nok oksygen.

Avansert luftveishåndtering utenfor sykehus, der legen sikrer frie luftveier og hjelper pasienten med å puste, skjer oftest med det vi på fagspråket kaller intubering. Det betyr at legen fører et plastrør ned i luftrøret, slik at det kan komme oksygen inn og ut av lungene. Dette er en behandling som kan redde liv hos de rette pasientene hvis den utføres raskt og riktig av helsepersonell som har riktig trening og erfaring.

Men det er også ekstra krevende å håndtere luftveiene utenfor sykehuset. Se for deg et rom inne på sykehuset, som oftest en operasjonsstue: Her er alt godt tilrettelagt når anestesilegene, som er spesialister på luftveier og smertelindring, gir pasientene narkose og passer på luftveiene. Det er godt lys, sterile forhold, og et team av profesjonelle hender står klare til å hjelpe. Når luftambulanselegene, som også er anestesileger, rykker ut på oppdrag må de intubere og legge pasientene i narkose under helt andre forhold: I vær og vind, i mørket, i vanlige boliger, inne i en ambulanse, og med begrensede ressurser til å hjelpe seg.

Vente eller ikke vente

Hvilke pasienter som har best nytte av behandlingen, og om det er noen pasienter som kan eller bør vente til de kommer på sykehus med å få avansert luftveisbehandling, vet vi imidlertid ikke sikkert ennå. Derfor bestemte Espen Fevang seg for å forske på nettopp dette.

– Det er logisk å tenke at jo tidligere en pasient blir intubert, jo bedre. Og jeg er overbevist om at det viktigste vi gjør i legehelikoptrene i Norge er å intubere pasienter som trenger det. Men kanskje vi har vært så overbevist at vi også har gitt denne behandlingen til pasienter hvor det hadde vært bedre å vente til de var på sykehuset, sier forskeren.

Han mener leger bør være strengere når de vurderer hvilke pasienter som skal intuberes.

– Det er en del som tyder på at for pasienter som har mistet så mye blod at sirkulasjonen er alvorlig påvirket, så er det bedre å vente med intubasjon til de kommer på sykehuset, hvis pasienten ikke har akutt behov for å få hjelp til å puste. Og det er også en del studier som viser en høyere forekomst av lungebetennelse hos pasienter som er intubert utenfor sykehus, til tross for at det å beskytte mot lungebetennelse har vært en av hovedårsakene til at pasienter har vært intubert så tidlig som mulig, forteller Fevang.

Forsket med lapskaus

– Og de aller fleste intubasjoner skjer inne på sykehuset. Da er det ofte planlagte operasjoner, pasienten er fastende, og komplikasjoner er sjeldne. Det mest vanlige da, er at det er vanskelig å intubere på grunn av anatomiske ulikheter hos pasientene.

– Det er forsket lite på komplikasjoner når vi intuberer utenfor sykehus. De vanligste problemene da, er blod og oppkast i luftveiene som gjør at legen ikke kan se noe, forklarer Fevang.

Derfor ville han også teste ut en metode for rask intubering når blod og oppkast gjør vanlig intubasjon vanskelig. Her ble en dagligdags ingrediens viktig: En treningsdukke for hjerte-lunge-redning ble fylt med god, gammeldags lapskaus. Så sammenlignet Fevang intubasjon der dukken lå på ryggen og deretter mageleie, altså delvis på magen med ansiktet vendt ned, på fagspråket drenasjeleie.

Raskere på magen

Resultatene viste at intuberingen gikk raskere og at legene opplevde at det var enklere å utføre når dukken lå delvis på magen. Og for å vise hvor vanskelig det er for legen å gjøre dette, og hvor raskt det skal gå:

– Tenk deg en vask som er full, grumsete vann flommer opp, og du skal treffe et hull i bunnen som er under 1 cm i diameter. Du ser ikke noe. Slik kan det være når vi skal intubere noen utenfor sykehus. Hvis du da har muligheter for å vippe vasken over på siden, er det enklere.

Da Fevang gjorde disse forsøkene fant han ut at tiden ble nesten halvert, fra 45 sekunder til 26 sekunder, da han brukte mageleie.

– Det betyr ikke at vi bør begynne å intubere alle pasientene i mageleie. Men det er en metode legene kan ha i bakhodet hvis de er i en situasjon der de har hindringer ved intubering utenfor sykehus, og dette kan være en mulig måte å intubere pasienter de ellers ikke ville fått til å gjøre det på.

Glad for støtten

Anestesilegen er glad for å ha Stiftelsen Norsk Luftambulanse og de rundt 300.000 støttemedlemmene i ryggen.

– Hvis vi opplever noe i jobben det ikke finnes så mye forskning på, så kan vi takket være forskningssatsingen til stiftelsen få mulighet til å undersøke dette nærmere, og se om det også kan brukes av andre. Studien med lapskausen kom til etter at jeg benyttet meg av denne teknikken under en drukningsulykke med barn der det var umulig å få kontroll over luftveiene på vanlig måte. Dette fungerte da svært godt, og heldigvis gikk det helt bra, noe jeg ikke tror det ellers ville ha gjort. Til tross for at dette er en svært enkel og rask metode var det ikke mulig å finne studier som beskrev den, men ved hjelp av Stiftelsen Norsk Luftambulanse har vi nå fått vist at det er noe som også lot seg bekrefte i en forskningsstudie.

– Hva kan forskningsresultatene dine brukes til?

– Forskningsarbeidet vi har gjort kan bidra til at pasientene som får intubering utenfor sykehus får mer presis behandling. Og vi håper at metoden med mageleie kan øke sjansene for å lykkes hvis det er vanskelig for medisinsk personell å få kontroll over pasientens luftveier ved bruk av vanlige metoder, sier Fevang.

Forskningsarbeidet vi har gjort kan bidra til at pasientene som får intubering utenfor sykehus får mer presis behandling.

Espen Fevang, luftambulanselege og forsker

The post Å miste pusten appeared first on Norsk Luftambulanse.

Putter leger i simulatoren

For første gang har luftambulanseleger trent i simulator sammen med resten av mannskapet. Målet er gjøre dette til fast ordning for å bedre flysikkerheten.

Tekst og foto/video: Rolf Magnus Sæther

– ­Dette er en verdenspremiere. Vi har hatt med fire leger fra luftambulansetjenesten inn i en helikoptersimulator. Det har ikke skjedd før, sier Stig Mjelstad, prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Piloter og redningsmenn i luftambulansetjenesten er pålagt å trene i simulator to ganger i året. Legene, som også er en del av mannskapet, har ikke det samme kravet. I mai fikk legene endelig prøvd seg i simulatorsenteret på Sola, i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Vi ønsker å utvikle tjenesten og gjøre den enda sikrere, både for pasienter og ansatte i luftambulansen. Da bør også legen inn i simulatoren for å trene på det flyoperative sammen med besetningen, sier Mjelstad.

I løpet av dagen ble mannskapet på tre drillet på blant annet nødprosedyrer og underhengende operasjoner.

Har viktige oppgaver

Den mest risikable fasen av flyvningen er når helikopteret er nær bakken og nær luftspenn. Da har legen viktige oppgaver med å klarere halen og kommunisere med piloten.

– Ved underhengende operasjoner, der redningsmann henger i et tau under helikopteret, ser ikke piloten redningsmannen. Legen sitter i døren og er øynene til piloten. Å få til en god kommunikasjon da er alfa og omega, sier Lars Erik Bragstad, flygesjef i Norsk Luftambulanse AS.

I den daglige tjenesten får mannskapet på tre øvd sammen på en rekke situasjoner. Men ikke alle scenarier lar seg gjenskape i virkeligheten.

– Vi får ikke trent på det uforutsette. Kanskje er nødsituasjoner det aller viktigste å trene på. Pilotene og redningsmennene har øvd på dette i simulator i årevis, men for legene er det helt nytt, sier Bragstad.

Ekstremt realistisk

Frem til nå har det heller ikke vært teknisk mulig å gi legene en realistisk simulatortrening. På Sola har det tyske selskapet Reiser nylig bygget en svært realistisk helikoptersimulator for typen Airbus H145, der hele mannskapet kan trene sammen. Utviklingen av simulatoren er finansiert av det offentlige, som en del av kontrakten mellom Luftambulansetjenesten HF og Norsk Luftambulanse AS.

– Simulatoren er en av de beste og mest realistiske i hele verden. I tillegg har vi lagt på ekstrakomponenter som gjør den skreddersydd for luftambulansetjenesten i Norge. Den har kart- og terrengdatabase over hele landet, sier Erlend Segtnan, pilot og prosjektleder i Norsk Luftambulanse AS.

Mens pilot og redningsmann ser landskapet gjennom cockpit-vinduet i simulatoren, ser legen verden gjennom spesialutviklede briller med såkalt utvidet virkelighet (AR).

– Når du kikker inn i helikopteret, ser du virkeligheten gjennom brilleglasset. Når du ser ut av døren, vises den simulerte verdenen rundt deg. Legen bruker brillene når han sitter i døren for å se terrenget rundt helikopteret. De kan også simulere nattbriller. Med en virkelighetstro lommelykt kan legen lyse på objekter på bakken. Det ser veldig ekte ut, sier Segtnan.

Vellykket test

På tross av litt smårusk i programvaren, som at redningsmannen forsvant ned under jorden, var «prøvekaninene» imponert over simulatoren. Både leger, piloter og redningsmenn levde seg inn i oppdraget, og glemte rett og slett at de egentlig befant seg i en hangar på Sola.

Nå skal forsøket evalueres, og forhåpentligvis følger mer trening for en utvalgt testgruppe til høsten.

– Vi ønsker å gjøre simulatortrening til en del av et standard undervisningsopplegg for leger som skal inn i luftambulansetjenesten. Flysikkerheten kan styrkes ved at nye leger får det samme utgangspunktet som resten av mannskapet. Dessuten bør også hele besetningen få muligheten til å trene sammen regelmessig, sier Stig Mjelstad.

– I Norge er vi heldige ved at staten bruker store ressurser på å hold høy kvalitet i luftambulansen både når det gjelder trening og utstyr. Legene skal kanskje sitte i jobbene i 20 år. Å bruke noen dager i forkant på simulatortrening bør være null problem, sier Erlend Segtnan.

The post Putter leger i simulatoren appeared first on Norsk Luftambulanse.

Hvordan skal fremtidens helikopterkabin se ut?

Foran i cockpiten kan piloten nå alt i blinde. Bak i kabinen jobber luftambulanselegen, og her spiller ikke alltid menneske og maskin på lag. Det ønsker Stiftelsen Norsk Luftambulanse å gjøre noe med.

Tekst: Vibeke Buan

Publisert: 09.07.2019 – Sist oppdatert: 29.11.2021

I lokalene i Oslo bygger vi derfor en fullskala modell av et mellomstort helikopter. Her skal leger, piloter og redningsmenn få teste ut og jobbe seg fram til løsninger som skal gi bedre pasientsikkerhet og bedre arbeidsrom.

Mye utstyr på liten plass

I cockpiten kan piloten rekke alle knappene og se alle instrumenter fra pilotsetet. I pasientkabinen lenger bak, derimot, må legen snu seg for å se viktige monitorer og strekke seg for å nå kritiske brytere og koblinger. Skal legen sjekke én ting, må hun eller han ofte snu ryggen til utstyr og pasient. Her er utstyr som sprøytepumper, oksygen og overvåkingsutstyr, i tillegg til båren der pasienten ligger.

Samtidig er det trangt om plassen: Kabinen er 2,5 meter langt og 1,8 meter bredt, og under taket er det rundt 1,4 meter – legen kan med andre ord ikke stå oppreist.

Tidstyvene når crewet rykker ut

– Vi skal ikke tegne fasiten for hvordan det skal se ut, men jobbe fram ideelle løsninger og vise mulighetene, sier Even Wøllo, som er industridesigner og prosjektleder.

Noe av det han og resten av utviklerne har sett på så langt, er: Hvordan påvirker plasseringen av utstyr pasientsikkerheten? Hva er best mulig arbeidsstilling for legene? Finnes det løsninger som gjør at legene kan gjøre mer inne i kabinen, i ly av været? Og hva er tidstyvene når crewet rykker ut – hva kan gjøres for at lege og redningsmann kan jobbe enda mer effektiv i kabinen?

Les også: Se hvordan luftambulanseleger trener i helikoptersimulator

De neste årene

– Vi har samlet innspill fra hele crewet. Nå skal vi fokusere på legens arbeidsforhold, og få flere luftambulanseleger inn i prosjektet, sier Wøllo.

– Hvordan kan vi plassere utstyret i kabinen slik at det er best mulig for legen ergonomisk sett? Kan vi finne bedre måter å laste pasienten inn og ut på båren? Hvordan kan legen og redningsmannen kommunisere bedre med pasienten? Det er noe av det vi skal jobbe med de neste årene.

Relaterte artikler:

Aktuelt

Å miste pusten

Aktuelt

Min hjertesak: Trygge helikopterturer uavhengig av været

Livsviktig og realistisk trening

The post Hvordan skal fremtidens helikopterkabin se ut? appeared first on Norsk Luftambulanse.

Vi vil få CT-maskinen opp i lufta og ut til pasienten

Tenk deg et legehelikopter innredet som en velutstyrt akuttklinikk. Om få år kan livreddende utstyr som i dag bare finnes på sykehus også bli vanlig i luftambulansens helikoptre. Og et av de viktigste verktøyene for diagnose og behandling er CT-maskinen, som kan undersøke hjernen.

Inne på sykehus kan en CT-maskin ta opp et helt rom. Nå har vi i Stiftelsen Norsk Luftambulanse tatt i bruk en mindre versjon som får plass i en spesialbygd ambulanse; slagambulansen. Målet er å få stilt hjerneslagdiagnosen så tidlig som mulig, slik at pasientene sendes raskest mulig til riktig behandling. Slik sparer vi livsviktig tid.

Mye som må på plass

Neste steg da blir å få CT-skanneren opp i lufta. Det er mye som må på plass for å få til det:

De siste årene har vi jobbet med tekniske utfordringer som å redusere vekt, volum og strømforbruk på CT-maskinen. Vi har nå halvert vekten og redusert størrelsen, og klarer å få plass til en CT i et helikopter – noe som er et stort skritt videre.

Store krefter

Framover skal vi se videre på flere utfordringer: Hvordan kan vi montere CT-maskinen i helikopteret, slik at den tåler store krefter i alle retninger? Kan CT i helikopter være til nytte for flere pasientgrupper i tillegg til de som har hjerneslag? Og vi skal også jobbe videre med tekniske godkjenninger – det er en lang prosess for å få denne typen utstyr godkjent for bruk i helikopter.

Slik jobber vi for å gjøre det mulig å gi livsviktig behandling utenfor sykehuset, der pasienten er.

The post Vi vil få CT-maskinen opp i lufta og ut til pasienten appeared first on Norsk Luftambulanse.

Trosser naturkreftene på basen i Brønnøysund

Vær og vind skaper ofte problemer for luftambulansen i Brønnøysund. Men takket være ny teknologi kan pasienter nå få hjelp i dårligere vær enn før.

Tekst: Rolf Magnus W. Sæther / Foto: Ole Martin Wold

Tunge regndråper klasker mot vinduene, i det alarmen går på Norsk Luftambulanses base i Brønnøysund. I et fjøs ligger en bonde og flere kalver bevisstløse etter et utslipp av gjødselgass.

Pilot, redningsmann og lege setter brødskivene på pause. Uten å kave, begynner de hurtig å ta på seg uniform og klargjøre legehelikopteret for avgang.

Disse gutta har vært ute mang en vinterdag. Det kommer godt med, for i Brønnøysund kan vinterdagene også komme i juli. Helikopteret av typen Airbus H145 trosser kastevinder og haglbyger, danser rundt Torghatten, og får levert pasienten til sykehuset på Sandnessjøen. Det endte godt, både for to- og firbeinte.

Vanskelig vær

Andre dager er værgudene fullstendig nådeløse, og oppdrag må kanselleres.

– Det er mye vær her på Helgelandskysten. Sørvesten kommer ofte med nedbør, lavt skydekke og dårlig sikt. Andre dager kommer østavind med kraftig turbulens, sier redningsmann André Rasmussen, som har 17 års fartstid på Brønnøysundbasen.

– Vinterstid deiser rester av polare lavtrykk innover Nord-Norge, med tette snøbyger i nattemørket. Av og til kan vi ikke fly i det hele tatt. Det skjer oftest i årets tre første måneder, sier pilot Espen Iversen.

Hvert tiende helikopteroppdrag stanses på grunn av dårlig vær i Norsk Luftambulanse. I Brønnøysund skjer det enda oftere.

Her på Helgelandskysten kan været ligge som et lokk i lange perioder. Det kan gå flere dager hvor øysamfunn ikke har tilgang på legehelikopter.

Lars Amdal, pilot

Avgjørelsen om de skal fly tas av mannskapet i fellesskap.

– Vurderingen kan være vanskelig. Vi har aldri lyst til å si nei til et oppdrag, der noen trenger hjelp og hvert sekund teller. Men det er sjelden uenighet de gangene vi må si nei. Ofte kan vi gjør vi et forsøk, men snur, dersom det er uforsvarlig å fortsette, sier lege Magnus Salomonsen.

Kan fly i blinde

I luftrommet over øysamfunnet Lovund i Lurøy kommune hovrer pilot Lars Amdal med helikopteret. Han noterer flittig på et kart og sjekker GPS-mottakeren.

– Her på Helgelandskysten kan været ligge som et lokk i lange perioder. Det kan gå flere dager hvor øysamfunn ikke har tilgang på legehelikopter, sier Lars Amdal i Norsk Luft­ambulanse AS.

Lars lager GPS-baserte innflygingsruter som lar helikopteret finne veien i blinde gjennom skyene, helt til det henger rett over stedet hvor det skal lande. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har til nå finansiert over 60 innflygingsruter til sykehus og småsamfunn i Norge, og flere kommer.

I dag tester han om ruten inn til Lovund fungerer i praksis. Den nye ruten skal la luftambulansen hjelpe pasienter her i enda dårligere vær enn før.

– Her nord er det lange avstander mellom sykehusene. Å nå ut med helikopter er livsviktig, for å få legehjelp ut til pasienter, og for å kunne frakte pasienter til sykehus fortere, sier Amdal.

Med GPS-innflygings­rutene sparer vi mye tid, fordi vi kan fly kun ved hjelp av instrumentene, direkte til målet, tvers gjennom skyene.

André Rasmussen, redningsmann

På nytt spraker det i radioen på basen i Brønnøysund. En person har fått hjertestans nord i fylket. I operasjonsrommet studerer mannskapet fire skjermer med kart, værdata og værkameraer. På nytt skal de bryte håndbak med værgudene. Det gjelder å velge den ruten som gir kortest mulig flytid, samtidig som den er trygg å fly.

Alarmen går

– Før kunne dårlig vær føre til at vi måtte fly lange omveier, for å være helt sikre på å gå klar av fjell og hindringer. Med GPS-innflygingsrutene sparer vi mye tid, fordi vi kan fly kun ved hjelp av instrumentene, direkte til målet, tvers gjennom skyene. Det er også mindre utmattende for mannskapet når helikopteret flyr selv, fremfor å måtte navigere i turbulens og dårlig sikt, sier redningsmann André.

Revolusjon

Pilot Espen ser skeptisk på en skjerm som viser et landskap der tunge skyer siger mot fjorden. Dette er ett av de snart 100 værkameraene Stiftelsen Norsk Luftambulanse har plassert rundt om i landet. De gir øyeblikksbilder av flyforholdene på stedet, og er viktig for å kunne avgjøre om det er forsvarlig å fly der.

– Bomturene er blitt færre etter at værkameraene kom opp. Det kan være et helt annet vær i Lierne enn her, og det finner vi ut av før oppstart. Vi slipper å fly 40 minutter en vei, bare for å snu igjen, sier Espen.

– Værkameraene må være den største revolusjonen i luftambulansevirksomheten noen gang, utbryter André.

– Da jeg startet i 2002 var det døgnåpne flyplasser over alt, hvor man kunne ringe og spørre om været. Nå er flyplassene ofte ubemannede, og vi er avhengige av kameraene, sier han, før han hopper inn i helikopteret.

Redder liv

Over Lovund har Lars Amdal konkludert med at det digitale kartet stemmer overens med virkeligheten. Heretter kan legehelikopteret nå øysamfunnet også på dager med svært lavt skydekke og dårlig sikt.

Nå går turen til Mosjøen, som har en lang og krevende innflyging, med lumske kastevinder, fjell på alle kanter og kraner og luftspenn nær bakken.

– Selv om innflygingsrutene brukes i bare fem prosent av oppdragene, er det uhyre viktige de gangene de trengs, og det er helt sikkert at de har reddet liv, sier Amdal.

Bomturene er blitt færre etter at værkameraene kom opp. Det kan være et helt annet vær i Lierne enn her, og det finner vi ut av før oppstart

Espen Iversen, pilot

Speilegg

Denne gangen rekker mannskapet bare så vidt å ta av før de får beskjed om å avbryte. Behandlingen ble avsluttet på stedet, det medisinske teamet fra luft­ambulansen hadde ikke kunnet hjelpe pasienten.

De går mot basebygningen i det en ny monsunbyge skyller ned over hjelmer og uniformer. Tid for pause. I dag er det redningsmannens tur å lage middag. Det ble ikke tid til noe avansert, speilegg er hovedrett.

De rekker så vidt å innta måltidet, før stemmen fra 113-sentralen på nytt lyder i radioen. Nytt oppdrag. I stadig raskere takt begynner rotorbladene å skjære gjennom regndråpene. Legehelikopteret er klar for en ny dans rundt Torghatten.

The post Trosser naturkreftene på basen i Brønnøysund appeared first on Norsk Luftambulanse.

Først i verden med dette helikopteret: – Dette er starten på en ny tid

Et nytt, unikt helikopter er levert til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det er finansiert av støttemedlemmer, og skal gi pasienter enda bedre hjelp i fremtiden.

Tekst: Randi Buckley
Foto: Celian Bauduin / Airbus Helicopters

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har fått levert et H145 med fem rotorblader fra Airbus Helicopters etter to års produksjonstid. Det ble markert med en formell seremoni hos Airbus Helicopters i Donauwörth i Sør-Tyskland.

Utviklingshelikoptret er finansiert av innsamlede midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanses rundt 300.000 støttespillere.

Folkefinansiert helikopter

– Dette er virkelig en stor dag. For oss, men ikke minst for pasientene. Det er fantastisk at våre støttemedlemmer viser oss tillit gjennom sin støtte. Det gjør denne satsingen mulig. Denne tilliten forplikter, og vi skal forvalte dette helikopteret best mulig for pasientene, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er den første kunden i verden som får levert den nye H145 med fem rotorblader fra Airbus. Helikopteret skal bli et flyvende laboratorium og brukes som et dedikert verktøy til innovasjon, forskning og utvikling. 

– Spesielt helikopter

Erik Normann er pilot og fagsjef for flyoperativ utvikling. Han har hentet en rekke helikoptre til den norske luftambulansetjenesten. Likevel var det en spesiell anledning da han fikk overta Utviklingshelikoptret.

– Jeg har hatt æren av å hente over 20 helikoptre her i Donauwörth. Men dette helikoptret er spesielt. Ikke bare er det det aller første H145 med fem rotorblader. Det er også det første helikopteret jeg vet om som skal dedikeres forskning og utvikling for en bedre luftambulansetjeneste i fremtiden, sier Erik Normann.

Fordi alle helikoptre i luftambulansetjenesten står i beredskap for pasientene hver dag, hele året, er muligheten for slik aktivitet svært begrenset i dag. Det er datterselskapet Norsk Luftambulanse AS som flyr disse helikoptrene på kontrakt med staten.

Stort mulighetsrom

Utviklingshelikoptret skal bidra til å spare livsviktig tid for pasientene når det står om livet.

– Vi har satt oss som mål å installere en CT-scanner som kan ta bilder av hjernen ved mistanke om hjerneslag inn i kabinen av helikopteret. Det er et ambisiøst mål, det vet vi. Vi tror at om noen år kan vi vise teknologi som vil endre behandling av hjerneslag utenfor sykehuset, sier Erik Normann.

Det er også behov for å videreutvikle og finne nye løsninger for å fly i vær som i dag hindrer helikopteret i å nå pasienten. Heis skal brukes til å teste metoder for effektiv redning av pasienter i vanskelig terreng i krevende, norske forhold.

– Utviklingshelikoptret blir et viktig verktøy for å gjøre en forskjell for pasienten og fremtidens luftambulansetjeneste. Dette er starten på en ny tid, og nå har et stort mulighetsrom åpnet seg, sier Lossius.

Helikopteret får nå installert medisinsk innredning på Norsk Luftambulanses tekniske base på Gardermoen, og settes i drift så snart dette arbeidet er ferdig.

The post Først i verden med dette helikopteret: – Dette er starten på en ny tid appeared first on Norsk Luftambulanse.