– Hans Morten Lossius har betydd veldig mye for forskning knyttet til den prehospitale medisin. Vi mener det er viktig, sier Andreas Barratt-Due som sitter i forskningsutvalget til Norsk anestesiologisk forening (NAF) en underforening for anestesileger i Den norske legeforening.

Hans Morten Lossius, som er leder for Forsknings- og utviklingsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, fikk prisen på 30 000 kroner under NAF sitt høstmøte i Bergen fredag 24. oktober.

– Det er en kjempestor ære og veldig gøy. Det er vel så mye en æresbevisning til alle i gjengen vår. Forskning er teamwork, og denne prisen mottar jeg på vegne av mange, både i og utenfor Norsk Luftambulanse, sier Hans Morten Lossius.

Som begrunnelse for tildelingen har forskningsutvalget lagt vekt på at Lossius er en produktiv og engasjert forsker med en stor publikasjonsliste.

– Han er utradisjonell i positiv forstand, ved å tørre å gå i gang med prosjekter som andre ikke har turt å gå i gang med. Han gjør seg veldig bemerket internasjonalt og samarbeider bredt over landegrensene for å få mest mulig effekt av det han driver med. På mange måter er han et kraftsenter innen den prehospitale medisinen, sier Barratt-Due.

Avdelingen Lossius er leder for, består blant annet av 25 doktorgradsstipendiater som forsker på akuttmedisin utenfor sykehus.

– Han har løftet forskning og utvikling til et stort felt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og gjort organisasjonen til en av de største aktørene innen dette feltet internasjonalt, sier Andreas Barratt-Due.

Selv oppfatter Hans Morten Lossius forskningsprisen som en anerkjennelse av legens og spesialistenes ansvar i det prehospitalet rommet.

– Det at fagmiljøene ser på dette som et viktig område, er et signal til myndighetene, sier Lossius.

– Mitt mål for den prehospitale forskningen er å sørge for at pasientene får optimal behandling fra første stund. At vi skal ta ansvar for pasientene der pasientene trenger oss, og ikke der vi har vår arbeidsplass. Mitt fremste mål er at vi skal la pasienten styre utviklingen i stedet for at den skal styres av helsepersonellets behov og vår organisering, sier Hans Morten Lossius.

Generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulansen mener prisen er stas for Hans Morten Lossius personlig, men også en fjær i hatten for Norsk Luftambulanse.

– Jeg synes det er veldig stas at Norsk anestesiologisk forening hedrer vår leder for forskning og utvikling med forskningsprisen. Det er en svært viktig anerkjennelse å få fra det fagmiljøet som vi driver forskningen sammen med og driver utviklingen sammen med og for. Det viser at det vi driver med blir anerkjent, sier generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Hver dag får 40 personer her i landet hjerneslag. Riktig hjelp tidsnok er avgjørende for pasientene. Den spesialbygde slagambulansen er utstyrt med CT-maskin, utstyr som normalt bare finnes på sykehusene. Den gjør det mulig å stille riktig diagnose allerede ute hos pasienten og starte behandling umiddelbart når pasienten er framme på sykehuset.

– Dette er et rullende røntgenlaboratorium med mer utstyr. Det er helt nytt i Norge, forteller generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Slagambulansen drives som en del av et banebrytende forskningssamarbeid mellom Sykehuset Østfold HF, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet og Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Målet er å finne ut om det er mulig å flytte diagnostisering og etter hvert, behandling av hjerneslag ut av sykehuset og til pasientene for å spare livsviktig tid.

Hvert minutt teller
Hjerneslag er en alvorlig folkesykdom som årlig rammer 15.000 nordmenn. Det er den vanligste årsaken til varig uførhet og den tredje vanligste årsaken til død. For hvert minutt som går etter at slaget rammer, dør opptil to millioner hjerneceller. For hjerneslagpasienter er rask behandling derfor avgjørende, og den har best effekt hvis den gis innen 90 minutter. Hvert minutt teller.

– Vi vil flytte kompetansen på sykehuset ut til der den har mest effekt, nærmest mulig pasienten, sier Hans Morten Lossius, som er leder for Forsknings- og utviklingsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

I tillegg til CT-maskinen, er slagambulansen innvendig utstyrt som et legehelikopter. Om bord er en erfaren sykepleier og en parmedic, sammen med legen, som i likhet med luftambulanseleger er spesialist i anestesi.

De fleste hjerneslag, omkring 90 prosent, skyldes blodpropp i hjernen, resten skyldes hjerneblødning. Symptomene er de samme uansett hva slaget skyldes, men behandlingen er ulik. Fordi behandling mot blodpropp er farlig for en pasient med hjerneblødning, må pasientene i dag undersøkes med CT- eller MR-maskin på sykehus før behandlingen starter.

Er en spesialtrent anestesilege i en ambulansebil med CT-maskin i stand til å stille en like sikker diagnose på hjerneslag allerede ute hos pasienten, som nevrologer og radiologer normalt gjør inne på et sykehus? Hjerneslagprosjektet har som mål å finne ut av dette.

 Slagbehandling i luftambulansen
Studiene vil danne grunnlag for å avgjøre om diagnostikk og etter hvert behandling av det store flertallet hjerneslagstilfeller som skyldes blodpropp bør innføres i luftambulansetjenesten.

– For mange slagpasienter vil det kunne gi den raskeste og beste hjelpen, sier Lossius.

Målet med Hjerneslagprosjektet er å spare tid, dermed liv og helse for slagpasienter over hele landet.

Det er medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse som finansierer forskningsprosjektet. Slagambulansen kostet fem millioner kroner å anskaffe. I tillegg koster den årlig 12 millioner kroner å drifte.

Slagambulansen er ikke innført som en fast del av det ordinære helsetilbudet i Østfold, men er en del av et pågående forskningsprosjekt.

Hver dag får 40 personer her i landet hjerneslag. Riktig hjelp tidsnok er avgjørende for pasientene. Den spesialbygde slagambulansen, som nå er i drift i Østfold, er utstyrt med CT-maskin som gjør det mulig å stille diagnose allerede i ambulansen og starte behandling umiddelbart når pasienten er framme på sykehuset.

– Dette er et rullende røntgenlaboratorium med mer utstyr. Det er helt nytt i Norge, forteller generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Slagambulansen drives som en del av et banebrytende forskningssamarbeid mellom Sykehuset Østfold HF, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet, og Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Målet er å finne ut om det er mulig å flytte diagnostisering og etter hvert, behandling av hjerneslag ut av sykehuset og til pasientene, for å spare livsviktig tid.

Hvert minutt teller

Hjerneslag er en alvorlig folkesykdom som årlig rammer 15.000 nordmenn. Det er den vanligste årsaken til varig uførhet og den tredje vanligste årsaken til død. For hvert minutt som går etter at slaget rammer, dør opptil to millioner hjerneceller. For hjerneslagpasienter er rask behandling derfor avgjørende, og den har best effekt hvis den gis innen 90 minutter. Hvert minutt teller.

– Vi vil flytte kompetansen på sykehuset ut til der den har mest effekt, nærmest mulig pasienten, sier Hans Morten Lossius, som er leder for Forsknings- og utviklingsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

I tillegg til CT-maskinen, er slagambulansen innvendig utstyrt som et legehelikopter. Om bord er en erfaren sykepleier og en parmedic, sammen med legen, som i likhet med luftambulanselegene i Norge er spesialist i anestesi.

De fleste hjerneslag, omkring 90 prosent, skyldes blodpropp i hjernen, resten skyldes hjerneblødning. Symptomene er de samme, uansett hva slaget skyldes, men behandlingen er ulik. Fordi behandling mot blodpropp er farlig for en pasient med hjerneblødning, må pasientene i dag undersøkes med CT- eller MR-maskin på sykehus før behandlingen starter.

Er en spesialtrent anestesilege i en ambulansebil med CT-maskin i stand til å stille en like sikker diagnose på hjerneslag allerede ute hos pasienten, som nevrologene normalt gjør inne på et sykehus? Hjerneslagprosjektet har som mål å finne ut av dette.

 Slagbehandling i luftambulansen

Studiene vil danne grunnlag for å avgjøre om diagnostikk og etter hvert behandling av det store flertallet hjerneslag som skyldes blodpropp bør innføres i luftambulansetjenesten.

– For mange slagpasienter vil det kunne gi den raskeste og beste hjelpen, sier lederen for forskning og utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hans Morten Lossius.

Målet med Hjerneslagprosjektet er å spare tid, dermed liv og helse for slagpasienter over hele landet.

Det er medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse som finansierer forskningsprosjektet. Slagambulansen kostet fem millioner kroner å anskaffe. I tillegg koster den årlig 12 millioner kroner å drifte.

Slagambulansen er ikke innført som en fast del av det ordinære helsetilbudet i Østfold, men er en del av et pågående forskningsprosjekt.

Erik Dietrichs har forsket på medikamenter som kan hjelpe nedkjølte pasienter med hjertesvikt. På sikt kan innsikten gi bedre behandling for luftambulansetjenestens pasienter.

 – Vi har tatt utgangspunkt i en av de viktige årsakene til at kalde pasienter dør under oppvarming og ønsker å finne en måte å behandle dette. Dersom vi lykkes, vil overlevelsen etter oppvarming kunne forbedres og flere liv dermed kunne reddes, sier Erik Dietrichs som er doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Sammenlignet med en normalt varm kropp, tåler en nedkjølt kropp bedre at hjertet stanser. Selv etter flere timer kan en nedkjølt pasient med hjertestans bli gjenopplivet uten å få alvorlig hjerneskade. Men under oppvarmingen kan hjertet få problemer med å pumpe nok blod ut i kroppen. Det kalles gjenoppvarmingssjokk og er en form for hjertesvikt. I dag dør mellom 30 og 40 prosent av nedkjølte pasienter under oppvarming.

– Det mangler kunnskap til hvordan man best kan gi støttende behandling til hjertefunksjonen under oppvarming, sier Dietrichs.

I sitt doktorgradsarbeid, som er utført ved Universitetet i Tromsø, har han testet to medikamenter som kan støtte hjertets pumpefunksjon og hindre gjenoppvarmingssjokk.

Forsøkene hans tyder på at kalde pasienter kan ha nytte av andre medikamenter under gjenoppliving enn det som anbefales nå. Dagens retningslinjer sier at pasienter kan få adrenalin under gjenoppliving, selv når de er nedkjølt til 30 grader. Ved normal kroppstemperatur vil adrenalin øke hjertets evne til å pumpe blod og samtidig kunne øke mostanden i ytre blodårer.

– I våre eksperimentelle studier, ser vi at adrenalin ikke har noen god effekt i å behandle hjertesvikt når man er nedkjølt. Tvert imot har det en dårlig effekt og kan gjøre situasjonen for hjertet verre når kroppen er kald, sier Erik Dietrichs.

Hans forsøk viser at adrenalin ikke bidrar til å øke hjertets pumpeevne når kroppen er nedkjølt, men kun fører til at ytre blodårer trekker seg sammen, noe som gir økt mostand for hjertet og økt blodtrykk.

Medikamentene Dietrichs testet, Milrinone og Levosimendan, viste seg begge å ha bedre effekt enn adrenalin. De hjalp hjertet uten at blodtrykket økte.

– Medikamentene viste seg å ha god effekt, begge to. De økte hjertets pumpeevne uten å gi økt motstand på perifer sirkulasjon, forklarer Dietrichs.

Erik Dietrichs understreker at bruken av medikamentene i denne sammenhengen kun er testet eksperimentelt på rottemodeller, og at de må testes videre før de tas i bruk under gjenoppliving av nedkjølte pasienter.

Dersom de viser seg å ha gunstig effekt på mennesker, kan de i fremtiden være aktuelle å bruke i luftambulansetjenesten. Det kan handle om pasienter som er blitt kraftig nedkjølt på fjellet om vinteren, fiskere som har falt i havet eller mennesker som blitt nedkjølt etter en trafikkulykke.

– Vår forskning er eksperimentell, men målet er å utvikle behandlingsretningslinjer for kalde pasienter, som skal gjelde fra man finner dem, til de er varmet opp inne på sykehus. Forskningen er derfor meget aktuell med tanke på prehospital medisin, sier Erik Dietrichs.

I følge Dietrichs er retningslinjene for behandling av nedkjølte pasienter vage. Det medisinske fagmiljøet i Nord Norge har nylig fått egne retningslinjer der adrenalin erstattes med dopamin, som har noen av de samme egenskapene som medikamentene Erik Dietrichs har testet.

På sikt håper han at forskningen også kan komme flere pasienter til gode.

– God behandling under nedkjøling eller hypotermi er også viktig for pasientgrupper som blir kjølt ned på sykehus. En del hjertestanspasienter blir nemlig kjølt ned etter at de ankommer sykehus for å beskytte hjernen. Det viser seg at også disse pasientene har behov for medikamenter som støtter hjertets pumpefunksjon, forklarer Erik Dietrichs.

Stipendiat Erik Dietrichs disputerte for doktorgraden fredag 20. mars, ved Universitetet i Tromsø. Forskningen er finansiert av medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Som operatør i et lite land blir vi ikke hørt av europeiske luftfartsmyndigheter. Men EHAC representerer alle, og hvis vi klarer å enes om noe som er viktig for mange av oss, så kan vi bli hørt, sier Erik Normann, som er flygesjef i Norsk Luftambulanse AS.

EHAC står for European HEMS & Air Ambulance Commitee og har stor innflytelse på beslutningsmyndigheter i Europa. I tiden som kommer mener Normann at arbeidet med å utvikle et godt regelverk for tjenestetid i luftambulansetjenesten vil være sentralt. En annen utfordring er hvis EU bestemmer at alt medisinsk utstyr i helikoptret må sertifiseres av luftfartsmyndighetene.

– Hvis alt av defibrillatorer og sprøytepumper må sertifiseres av luftfartsmyndighetene, vil den medisinske utviklingen bråstoppe. Det er krise, sier Normann.
– Dette er et gråsoneområde som ikke er så godt regulert og det skal vi være oppmerksomme på. Skal man få stoppet noe slikt, må alle stå sammen, sier Normann.

Hans Morten Lossius, som er konstituert generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, sitter allerede i styret og leder den medisinske arbeidsgruppen i organisasjonen. Han tror Erik Normann i EHACs styre vil bidra til at organisasjonen ser på luftambulansetjenesten mer som en medisinsk tjeneste og ikke bare som effektiv transport.

– Luftambulansetjenesten i Norge ligger langt framme og Erik Normann ser de operative temaene i det riktige perspektivet. Der andre kun tenker operativt, tenker Erik luftambulanse, noe som kommer pasientene til gode, sier Hans Morten Lossius.

Normann og Lossius ble valgt inn i styret under EHACs årlige generalforsamling, som denne uken ble arrangert i Brno, Tsjekkia. At Norsk Luftambulanse nå har fått to representanter i den europeiske luftambulanseorganisasjonen ble godt mottatt av representanter fra andre land.

– Jeg er glad for å få Erik med. Han er en av de virkelige eksperter på flyoperasjoner i Europa og kjenner alle detaljer. Hans ekspertise er svært anerkjent i de øverste kretser i EUs flysikkerhetsorganisasjon, sier Reinhard Kraxner som er direktør i Christophorus Air Rescue i Østerrike.

Lossius har fungert som konstituert generalsekretær siden starten av februar 2015. Han har jobbet i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) siden 2006, og har vært leder for Avdeling for Forskning og Utvikling i SNLA i fire år.

Lang erfaring
Lossius er professor i akuttmedisin og har tidligere arbeidet som avdelingsoverlege ved akuttmottaket i Stavanger og som seksjonsoverlege ved AMK-sentralen på Oslo Universitetssykehus. I tillegg har han arbeidet som luftambulanselege og kommunelege.

Lossius har sittet i styret for stiftelsens heleide datterselskap Norsk Luftambulanse AS, og har dermed god innsikt i den operative delen av organisasjonen.

– Hans Morten Lossius er en ambisiøs leder med unik kompetanse som kjenner organisasjonen og luftambulansetjenesten svært godt. Han er en kunnskapsrik leder som vil utvikle organisasjonen og inspirere de ansatte i arbeidet med å videreutvikle den akuttmedisinske kjeden slik at enda flere liv kan reddes, sier styreleder i SNLA, Knut Oscar Fleten.

SNLAs viktige bidrag
Han peker på at luftambulansetjenesten, som er offentlig finansiert, går inn i en spennende periode: I 2018 går kontrakten på alle landets 12 luftambulansebaser for helikoptre ut, og datterselskapet Norsk Luftambulanse AS skal dermed inn i en krevende anbudsrunde.

– At styret velger generalsekretær internt viser svært høy tillit til organisasjonen. Jeg brenner for SNLA, og det er utrolig inspirerende å jobbe i en organisasjon med dyktige ansatte som utgjør et fantastisk team. Som ideell organisasjon bidrar vi med forskning, utvikling, undervisning og midler inn i luftambulansetjenesten og den akuttmedisinske kjeden, og vårt arbeid er internasjonalt anerkjent. Vi skal bygge vår identitet videre og jobbe for å øke forståelsen for betydningen av SNLAs ideelle bidrag, sier Lossius.

De store ulykkene og naturkatastrofene rammer relativt sjelden. Samarbeid over landegrensene må derfor til for å skaffe nok erfaring til å gjøre redningsarbeidet, akuttmedisinen og forebyggingen bedre. Nå har Stiftelsen Norsk Luftambulanse, i samarbeid med London HEMS (luftambulansen i London), utviklet det første globale rapporteringssystemet som gjør det mulig å lære av erfaringer fra alle land.

–       Vi vil gjerne at de som har gjort en innsats etter en alvorlig hendelse bruker rapporteringssystemet slik at vi får en strukturert rapportering. Da blir det tryggere for pasientene og de som skal hjelpe, sier lege og stipendiat Sabina Fattah, som er redaktør for www.majorincidentreporting.org.

Målet er at den nettbaserte registreringstjenesten “Major Incident Reporting” skal bli et nyttig verktøy i planlegging for beredskap verden over.

Det er utviklet av 13 internasjonale eksperter med tung akademisk bakgrunn eller bred klinisk erfaring fra alvorlige hendelser.

Sabina Fattah oppfordrer alle faggrupper innen beredskap og akuttmedisin til å bruke www.majorincidentreporting.org til å dele sine erfaringer.

–       Skal man samle inn store mengder data på dette feltet, må man samarbeide. Dette er den første globale database for rapportering av store hendelser, og den er evidensbasert, sier Fattah.

Informasjonen i databasen vil være fritt tilgjengelig for alle.

– Når man tenker på hvem som oftest rammes av katastrofer i verden, er det de fattigste landene. Det er viktig at også de får tilgang på denne informasjonen uten å måtte betale for den, sier Sabina Fattah.

Utviklingen av “Major Incident Reporting” er finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Lege og stipendiat Sabina Fattah i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Julian Thompson som er lege i luftambulansen i London, London HEMS, håper det nye rapporteringssystemet vil komme pasienter verden over til gode. Nettsiden www.majorincidentreporting.org ble lansert under London Trauma Conference i desember.

Alle foto: Fredrik Naumann/Felix Features

– Man må være opplagt for å håndtere alle situasjoner som kan dukke opp. Hvis jeg er trøtt, får jeg dårligere dømmekraft, blir mindre selvkritisk og presisjonen minsker. Det kan gå ut over sikkerheten og det kan gå ut over pasientene, forklarer Andreas Hjert.

Selv etter en hel ukes vakt på luftambulansebasen virker flygere uthvilt og opplagt. Han har sovet natten gjennom. Men natten før var travel. Da kom oppdragene så tett at crewet utpå morgenkvisten måtte gå av beredskap i åtte timer, slik rutinene tilsier. For selv om mannskapet i Norsk Luftambulanse er på vakt 24 timer i døgnet, sju dager i uka, følger de strenge regler for hvor mange timer de kan jobbe i løpet av et døgn.

Flyger Andreas Hjert ved Norsk Luftambulanses helikopterbase i Lørenskog.

– Da sovnet jeg fort, og sov helt til jeg våknet av meg selv klokken 12, forklarer flygeren.

Slike personlige opplysninger har han og kollegene i Norsk Luftambilanse nå utlevert i detalj til forskere fra Universitetet i Bergen. Forskerne vil undersøke om flygerne og redningsmennene er trøtte på jobben, om de sliter med det som på flyspråket kalles “fatigue”.

– Jeg måler trøtthet, søvnighet og våkenhet, forklarer forsker Siri Waage, som er forsker ved institutt for globval helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen.

Ny kunnskap med smarte armbånd
I vinter har forskeren utstyrt redningsmenn og flygere på alle basene til Norsk Luftambulanse med såkalte aktigrafer, armbånd som registrerer bevegelse døgnet rundt. Dissse har mannskapet båret på armen tre uker i strekk, gjennom en vaktuke og driukene før og etter vakt.

– Aktigrafer gir et objektivt mål på søvn. Enkelt forklart regnes lite bevegelse som søvn og mye bevegelse regnes som våkenhet, forklarer Siri Waage.

Flygerne og redningsmennene har ført detaljerte søvn- og våkendagbøker i samme periode. De har også besvart spørreskjema om søvnighet og sikkerhet og tatt praktiske tester for reaksjonstid. Forskerne har dessuten brukt data fra luftambulansebasene om vær og vind, antall alarmer og utrykninger. De ansatte er testet også i friukene, slik at forskerne kan sammenligne søvnighet på jobb og i fritiden.

Sikkerhet er førsteprioritet
– Først og fremst handler dette om sikkerhet. Vi vet at fatigue er en stor medvirkende faktor når mennesker gjør feil. Vi ønsker å få mer kunnskap om dette, sier flygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse.

Han forklarer at forskningsprosjektet er en del av den store innsatsen Norsk Luftambulanse gjør for å holde høy sikkerhet i tjenesten.

– Vi tror at måten vi organiserer arbeidstiden vår i dag er bra, men vi ønsker å få et vitenskapelig blikk på dette fra utsiden, sier Normann.

Sikkerhet er en rød tråd i måten arbeidet på basene organiseres på, forklarer flygesjefen. I europeisk sammenheng er det spesielt for Norge at mannskap med flyger, redningsmann og lege lever sammen opp til en uke i strekk på basen, før de har fri de neste to ukene. På vakt laget mannskapet måltider sammen, slapper av, trener og jobber. Livet på basen er skjermet for forpliktelser andre arbeidstakere må følge opp med venner og familie etter arbeidstid. Her er det jobben som gjelder.

Redningsmann Arne Sveinhaug med et våkent blikk.

Bekymret over EU-reglementet
– Det at crewene lever sammen og bor sammen over tid fører til at vi får sterke, trygge crew som fungerer godt sammen. Det bidrar til sikkerheten, forklarer Erik Normann.

Derfor er han og kollega Andreas Hjert bekymret over nye regler for arbeidstid som nå er foreslått i EU. Ingen vakt skal vare lenger enn 14 timer, mener EUs flysikkerhetsmyndighet, EASA. Reglene er ment å hindre at flygerne og redningsmennene blir for trøtte på jobb og skal gjelde for alle luftambulanseoperatører i Europa.

– Vi tror at reglene vil virke mot sin hensikt hvis de blir vedtatt. Vi er redd for at regelverket bil svekke sikkerheten i luftambulansetjenesten i Norge, sier Andreas Hjert.

Fordi flygeren selv er med i EASAs arbeidsgruppe, har han med uro fulgt arbeidet med reglene fra innsiden. Han forklarer at EU-krav om kortere vakter kan tvinge luftambulansetjenesten her i landet til å øke bemanningen med over 44 prosent, med flere flygere og redningsmenn, og det for å fly på omtrent like mange pasientoppdrag som i dag. Korte vakter og flere ansatte betyr mindre flytid på hver, noe som ikke er heldig i en tjeneste hvor rutine og mange flytimer i følge Hjert regnes som et pluss for sikkerheten.

– For å kopensere for mindre flytid, må de øve mer. Men det er reelle oppdrag som gir mest erfaring. Dette kan ikke erstattes med trening. Det kan føre til at man blir mindre operative. Man kan velge å ikke ta oppdrag man ellers skulle tatt, eller løse dem på en mindre effektiv måte, noe som kan gå ut over pasientene, sier Hjert.

Pilot Jan Nielsen hviler mellom oppdrag.

70 prosent dyrere med nye regler
Statens Luftambulansetjeneste har beregnet at de nye reglene vil øke prisen for luftambulansetjenesten i Norge med hele 70 prosent, eller 221 millioner kroner årlig. Hjert synes det er en drøy pris å betale for en ordning han ikke tror vil bedre sikkerheten eller komme pasientene til gode. Han tror korte vakter med daglige reiser til og fra job, slik EASA foreslår, ikke vil lette presset på de ansatte, men være en ekstra belastning.

Frykter lavere krav i tjenesten
Avstandene er store i Norge og mange flygere og redningsmenn bor langt fra basene. Hjert frykter at flere som pendler kan bli nødt til å si opp jobben på grunn av reisetiden.

– Vi har veldig høye krav til våre flygere og redningsmenn. Vi ligger langt over hva som kreves av myndighetene, forklarer han.

– Hvis vi må erstatte mannskapet vår elle ansette mange nye, kan det føre til at vi må bemanne med folk som vi i dag ikke regner som dyktige nok til å fly for luftambulansetjenesten, sier han.

Uenige om instrumentbasert flyging
Overfor EASA har flygeren argumentert sterkt mot reglene fordi han mener de ikke tar hensyn til at luftambulansetjenesten og sikkerhetsarbeidet er ulikt organisert i forskjellige land.

– Det finnes nok land hvor disse reglene vil bedre sikkerheten. La oss si at du jobber i et legehelikopter uten air-condition i et varmt land. Du har ingen mulighet til å hvile eller lage mat mens du er på jobb. Du flyr helikopter uten autopilot, har dårlige klær eller dårlige hjelmer. Da blir man sliten. Men det er helt annerledes når vi har gode baser, godt utstyr, muligheter til å lage mat, trene og sove, slik vi har i Norsk Luftambulanse, sier Andreas Hjert.

– Når jeg snakker med europeiske kolleger om hvordan vi har det på basene her, blir de misunnelige. Men det er slik vi har lagt det opp for å kunne ha vakt 24 timer i døgnet, forklarer flygeren.

Han ble overrasket da EASA opprinnelig også ønsket å begrense løsninger Norsk Luftambulanse regner som sikkerhetstiltak. Bruk av nattbriller i mørket og instrumentbasert flyging ble omtalt som ekstra belastninger og ikke som verdifulle sikkerhetsløsninger slik norske flygere oppfatter det som.

– Heldigvis fikk vi strøket dette fra forslaget, sier Hjert, som synes EASAs forslar er litt tilfeldig utformet og mangler faglig grunnlag. Det finnes i dag ingen relevant forskning om hvordan vaktene påvirker søvnmønsteret for ansatte i luftambulansetjenesten.

Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

14. april 1912: På sin jomfrutur fra Southampton til New York treffer Titanic et isfjell. Skipet som ikke kunne synke er sjanseløst. To timer senere kommer redningsskipet Carpathia frem. De finner 705 passasjerer i live i livbåtene. De fleste av de 1 512 som omkommer flyter livløse i vannet med redningsvester på.

– Da redningsmannskapene plukket dem opp, antok de at de var døde. I dag vet vi at de døde av nedkjøling. Vi vet også at nedkjølte mennesker kan overleve hjertestans i mange timer. Hva hadde skjedd i 1912 om man hadde samme kunnskap og behandlingsmuligheter som i dag, spør turnuslege Erik Sveberg Dietrichs (30).

Uforklarlig fenomen
Den ferske doktoranden er full av slike kalde, historiske fakta. Han er nemlig over middels interessert i kulde – eller snarere hva som skjer med kroppen når den blir nedkjølt. For det er nemlig en av naturens virkelige mysterier.

– Dersom hjertet stanser når du er normalt varm, går det bare fem til sju minutter før hjernen får ubotelig skade. Det som er så spennende, er at om vi er nedkjølte, kan vi overleve hjertestans utrolig lenge, til og med uten mén. Verdensrekorden er hele sju timer, forteller Dietrichs.

Hvordan hjernen unngår å bli skadet, vet vi faktisk lite om, utover at hjernecellene trenger mindre oksygen når de er nedkjølte.

– Hypotermi brukes defor også kontrollert ved enkelte kirurgiske inngrep, for eksempel for å gjøre hjernen bedre i stand til å tåle at vi stopper hjertet når vi skal operere for eksempel utposing av hovedpulsåren, forklarer Dietrichs.

Foto: Privat

Hjertet svikter
Hypotermi ble først beskrevet av den greske legen Hippokrates (460 – 377 f.kr.), som regnes som legekunstens far. Det var likevel ikke før på 1800-tallet at det kom mer presise beskrivelser om hva som skjer med kroppen – og spesielt hjertet – når man blir varmet opp. De franske kirurgene Larrey og Moricheau-Beaupré beskrev hvordan pulsen til deres kalde pasienter ofte ble svakere under oppvarming, før hjertet sluttet å slå.

For selv om sterkt nedkjølte pasienter kan overleve timer med hjertestans, går det nemlig ofte galt når kroppen skal varmes opp igjen.

– Hjertesvikt, altså at hjertet pumper for dårlig, er en vanlig komplikasjon som bidrar til at dødeligheten for hypotermipasienter fortsatt er hele 30-40 prosent, forteller Dietrichs.

Det vil han gjøre noe med.

Inspirert til å forske
– Helt siden jeg begynte å studere medisin, har jeg visst at jeg ville forske. Jeg er nysgjerrig og liker rett og slett å finne ut av ting. Og det er selvsagt en særlig motivajon at det man finner ut kan bidra til åredde liv, sier Dietrichs.

Allerede før han var ferdig utdannet lege, var han i gang – som stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, først ved siden av studiene og etter hvert på fulltid.

Det begynte med at han hørte et foredrag av overlege ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) og professor ved Universitetet i Tromsø (UiT), Torkjel Tveita, som er en av Norges fremste hypotermiforskere, i et miljø det går gjetord om internasjonalt: UNN kan melig vise til oppsiktsvekkende gjenopplivinger etter nedkjøling – blant annet en verdensrekord.

På tur ned en fjellside utenfor Narvik i 1999 falt den svenske legen Anna Bågenholm gjennom isen i en elv og ble liggende med hodet under vann. Det tok 80 minutter å få henne fri. Da hun kom til UNN hadde hun en kroppstemperatur på 13,7 grader. Det er den laveste kroppstemperaturen som noen gang er målt hos et menneske som har overlevd.

Bragdene og forskningen i Tromsø inspirerte Dietrichs til å gi sitt bidrag for å bringe hypotermibehandlingen enda et skritt videre. Derfor banket han friskt på Torkjel Tveitas dør og ba om å få bli en del av hans forskerteam som et ledd i forskerutdannelsen. Han ble tatt i mot med åpne armer.

– Takket være finansiering fra Stiftelsen Norsk Luftambulanses medlemmer fikk jeg også mulighet til å bli stipendiat og dermed skrive doktorgrad i denne gruppa, forteller han.

Riktig medikament
I slutten av mars 2015 forsvarte Dietrichs sin medisinske doktorgrad. Siden 2011 har han studert hvilke medikamenter som kan hjelpe hjertet under oppvarming etter alvorlig hypotermi og mindre hjertesvikt.

– Vi testet først adrenalin. Ved normal kroppstemperatur hjelper adrenalinet hjertet med å slå kraftigere og utvider blodårene, og er derfor mye brukt som et støttende medikament. Men når kroppen er nedkjølt viste deg seg, overraskende nopk, at adrenalin var lite effektivt. Det virket faktisk mot sin hensikt. Det fikk nemlig blodårene til å trekke seg sammen og svekket hjertets pumpekraft, forteller den ferske doktoranden, og utypder:

– Adrenalin anbefales i både de amerkanske og europeiske retningslinjene for behandling av hypoterme pasienter. Våre forsøk tyder på at dette ikke er et optimalt medikament å bruke når kroppen er kald, rett og slett fordi effekten er uberegnelig og til og med kan skade hjertets pumpeevne.

To andre medikamenter, Milrinone og Levosimendan, viste seg å ha langt bedre effekt. Særlig sistnevnte gir betydelig økt pumpekraft for hjertet, også under hypotermi.

I Tromsø har det vært forsket på dette temaet lenge, noe som har resultert i egne nord-norske retningslinjer for hvordan hypoterme pasienter skal behandles. Her anbefales ikke adrenalin, men dopamin.

– Kanskje Milrinone og Levosimendan også bør ha en plass i slike retningslinjer og forbedre pasientbehandlingen, sier Dietrichs.

Bør begynne tidligere
I tillegg fant han ut at medikamentell behandling bør påbegynnes lenge før det de internasjonale retningslinjene i dag anbefaler.

– Retningslinjer i både USA og Europa sier at medikamentell behandling ikke skal påbegynnes før pasienten er varmet opp til 30 grader. Vi teste medikamentell behandling på lavere temperaturer med god effekt, sier han.

Resultatene av Dietrichs’ forskninger blitt godt mottatt internasjonalt, og kan på sikt føre til at langt flere overlever hypotermi. Men først må kliniske tester bekrefte resultatene. Medisisnk forskning er et langt lerret å bleke.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media, foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Som ung førstehjelper i Norsk Folkehjelp var han med på å instruere andre i viktigheten av å legge en bevisstløs, skadet person i stabilt sideleie til hjelpen kom for å sikre frie luftveier.

Da Per Kristian Hyldmo ble ambulansearbeider, lege og etterhvert medisinsk ansvarlig for ambulansetjenesten ved Sørlandet Sykehus, møtte han helt andre dogmer: Frykten for å gjøre pasienter med potensiell nakke- eller ryggskade lamme fra halsen og ned gjorde at skadde og bevisstløse ble stroppet fast flatt på ryggen på et ryggbrett, før de ble transportert til sykehus – i tråd med internasjonale retningslinjer.

Her var det noe som ikke stemte.

Pust er viktigst
– Å ligge på ryggen når en er bevisstløs kan være farlig. Tunga og øvrige bløtdeler i svelget kan falle tilbake og blokkere luftveiene. I tillegg kan oppkast og blod renne ned i lungene. Ufrie luftveier er det som dreper raskest, påpeker Hyldmo, og legger til:

– Det hjelper jo lite om du unngår å bli lam, dersom du ikke får puste. Samtidig er det jo ingen som med vitende vilje vil gjøre ubotelig skade på nakke og rygg.

Lenge grunnet Hyldmo og kollegaene ved Sørlandet sykehus på dilemmaet. Løsningen ble såkalt traumesideleie: Når pasienten kommer inn på sykehuset, blir han eller hun alltid snudd rundt med en såkalt “tømmerstokkrulle”, for å undersøke ryggen. En teknikk som blir ansett som trygg og som også kan brukes i felt. Problemet er at ordinært stabilt sideleie gjør at hodet kan bli liggende i en skadelig vinkel.

Men ved å bygge opp under hodet, blir nakken liggende rett i forhold til resten av ryggen. Ved å bruke nakkekrage og beltene på båra, oppnår man nær samme stabiliserende effekt som ved å stroppe pasienten fast på ryggen.

Spredte seg raskt
Det var bred faglig enighet i det akuttmedisinske miljøet på Sørlandet om at traumesideleie var best for bevisstløse, skadde pasienter. Dessuten tilsa all erfaring at nakke- og ryggskader er sjeldne, i forhold til for eksempel alvorlige hodeskader. I 2005 valgte Sørlandet Sykehus å endre sine prosedyrer.

– Til vår overraskelse ble traumesideleie raskt tatt i bruk over hele Norge, forteller Hyldmo.

Også andre land begynte å snuse på nordmennenes metode. Da begynte tankene å fare igjen. Hva har vi satt i gang? All erfaring tilsier at det vi gjør er riktig, at det er tryggere for pasienten å ligge på siden, så de har frie luftveier. Med tømmerstokkrulle og nakkekrage var de rimelig sikre på at de kunne holde ryggen stabil. Men burde vi ikke være helt sikre?

– Ingen hadde jo faktisk forsket på dette, forteller Hyldmo.

Dermed var frøet sådd. Med midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse har han siden 2011 jobbet for å bygge ut den erfaringsbaserte kunnskapen med forskningsbasert kunnskap.

– Det hjelper jo lite om du unngår å bli lam, dersom du ikke får puste, sier doktogradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Per Kristian Hyldmo.

To hovedspørsmål
Med sin forskning vil Hyldmo svare på grunnleggende spørsmål:

1) Er det farlig å ligge på ryggen når du er bevisstløs?

2) Er det farlig å bli snudd over på siden hvis du har nakkebrudd?

For å finne svarene har han tatt utgangspunkt i alt han kunne finne av relevante internasjonale studier – en mye brukt metode i medisinsk forskning, særlig der det av praktiske eller etiske hensyn er vanskelig å gjennomføre egne studier. Dette kalles en systematisk oversikt, og følger strenge regler.

For å ta det første først: Er det farlig å ligge på ryggen når du er bevisstløs?

– Jeg fant faktisk ingen studier som hadde undersøkt dette på skadde eller bevisstløse pasienter. Men, jeg fant mange studier på snorkere og pasienter med hjerneslag, som er sammenlignbare med bevisstløse, skadde pasienter, forteller Hyldmo.

Dermed kunne han bruke data fra disse studiene til å finne svaret på sitt første spørsmål. Og det var tydelig: Hyldmo fant klare indikasjoner på at ryggleie hindrer luftveiene, og at det er bedre å ligge på siden.

– Dette visste vi jo fra før, tenker du kanskje. Vi trodde det, ja, men nå vet vi det. Dette var dessuten et nødvendig skritt for å kunne gå videre, sier Hyldmo.

Det er vanskelig å få støtte til slik forskning. Beklageligvis er det ikke “sexy” nok

Doktorgradsstipendiat Per Kristian Hyldmo

Det største spørsmålet
Dermed er den grunnleggende hypotesen bekreftet, men det tøffeste spørsmålet gjenstår: Er det farlig å bli snudd over på siden hvis du har nakkebrudd? Er «tømmerstokkrullen» virkelig en så trygg metode som vi antar? Også her er en systematisk gjennomgang av alt som finnes av relevante internasjonale studier et viktig utgangspunkt.

– I tillegg har jeg fått bli med en gjeng i USA som forsker på døde mennesker som har gitt sin kropp til forskningen, forteller Hyldmo.

Samarbeidet har gjort det mulig å teste i praksis hvordan et ustabilt nakkebrudd oppfører seg når kroppen blir snudd rundt med “tømmerstokkrulle” og lagt i traumesideleie med nakkekrage. Hvor mye bevegelse er det i nakken? Klarer man å holde den stabil nok til å ikke forårsake ubotelig skade? Og resultatet? Det blir publisert i Scandinavian Journal of Medicine i løpet av høsten. Før det skjer, må forskeren holde kortene tett til brystet, men han kan røpe at man sannsynligvis ikke har vært helt på ville veier med å innføre de nye traumesideleieprosedyrene i Norge.

Medlemmenes støtte
– I medisinsk forskning er det sjelden slik at man kan sette to streker under svaret. Ofte har vi bare én. Det dreier seg heller om å veie kunnskap opp mot hverandre, og anslå at man har en rimelig god sjanse for helsegevinst, og at farene er tilsvarende få, sier Hyldmo, som disputerer i løpet av 2016.

– Det er vanskelig å få støtte til slik forskning. Beklageligvis er det ikke “sexy” nok å forske på hvordan vi kan forhindre at folk dør de første minuttene etter en skade. Jeg hadde derfor ikke kunnet gjennomføre dette uten støtten fra stiftelsen og medlemmene. Kunnskapen om fagfeltet akuttmedisin gjør at Stiftelsen ser viktigheten av å forske på disse tingene, sier Hyldmo, og føler seg sikker i sin sak: Forskningen hans vil redde liv.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media, foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Det er en helt ordinær dag på jobb. Helge Eiding er fersk anestesilege, og skal frakte en alvorlig syk toåring fra lokalsykehuset til livsnødvendig spesialistbehandling i Oslo. Et stadig vanligere scenario etter helsereformen i 2002, der spesialisttjenester ble sentralisert til et fåtall sykehus. Krontanken er at ved å samle spesialistene, så sparer helsevesenet ikke bare penger, men øker også kompetansen – fordi fagmiljøene blir større og hver enkelt spesialist oftere får behandlet sjeldne eller komplekse tilstander. En reform det er bred enighet om at var både riktig og viktig, men som har bivirkninger. Én av dem er at flere intensivpasienter må fraktes fra ett sykehus til et annet – i bil, helikopter eller ambulansefly – kanskje mens de er som sykest.

Intensivpasientene er de aller sykeste, de som trenger støtte til ett eller flere sviktende organsystemer.

Et frø blir sådd
Denne dagen går alt knirkefritt. Toåringen kommer trygt frem og får den spesialistbehandlingen han trenger. Likevel sår han en kime i Helge Eiding, som mange år senere blir til et doktorgradsarbeid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Først følte jeg det som et klapp på skulderen: «Vi stoler på at du klarer dette». Det gikk heldigvis bra, det gjør som regel det. Men jo mer erfaring jeg fikk, desto mer forstod jeg hvor mye som faktisk kunne gått galt, forteller Eiding,

Gutten hadde en tracheostomi – han pustet gjennom et rør i halsen. Hvorfor nettopp denne gutten måtte ha det, visste ikke Eiding da.

– I ettertid har jeg forstått at det var fordi det var umulig å intubere ham og at han ikke klarte å puste selv uten tracheostomi. Hva om noe hadde skjedd med luftveiene underveis? At kanylen hadde løsnet og ikke lot seg plassere tilbake, for eksempel?

– I dag vet jeg mye mer om hva jeg kunne gjort, men den gang var jeg rett og slett for fersk, forteller Eiding.

Tilfeldighetenes spill?
Det fikk ham til å gruble videre på hvordan Helse-Norge forholder seg til transport av intensivpasienter. Hvor tilfeldig mye egentlig er. Det finnes ingen strenge føringer for hvordan slike oppdrag skal utføres, ingen nasjonale regler eller standarder som sier noe om hvor mange som skal være med i ambulansen, hva slags erfaring de skal ha, hvordan de skal forberede seg eller trene eller hva slags utstyr de skal ha med seg. Det skilles heller ikke mellom formell kompetanse og realkompetanse.

– Det er opp til det lokale sykehuset å ta alle disse avgjørelsene, både når det er planlagte transporter og når transporten må utføres akutt, forteller Eiding.

Doktorgradsstipendiat Helge Eiding vil finne ut hvordan intensivtransporter kan gjøres tryggere.

Hva betyr dette for sikkerheten?
– Jeg tror enkelte har tatt for lett på intensivtransportene. Selv om det nesten alltid går bra, er det ikke godt nok at det er så mange tilfeldigheter som styrer. Mitt mantra er at vi ikke skal ta noen sjanser på vegne av pasientene, sier Eiding.

Sikkerhet dreier seg om å eliminere så mye som mulig av det som kan gå galt – også de små tingene.

– Det er derfor det er blitt så trygt å fly. Luftfarten er ikke bare opptatt av resultatene, at alle kommer trygt frem. De er opptatt av hendelser. Hvis den minste lille ting går feil, så prøver de å unngå at det skjer igjen. Og skjer det likevel, så tar de for seg hele systemet på nytt, og ser på hvordan det tillot at noen gjorde feil, forklarer Eiding, og legger til at det er gjerne når de små ubetydelige feilene akkumuleres, at den store katastrofen skjer.

Er det farlig?
Et hovedspørsmål i forskningen hans er om det å transportere intensivpasienter er farlig i seg selv; om dødeligheten kan være høyere for dem som blir transportert, i forhold til dem som ikke blir det. Det gjøres ingen systematisk registrering av intensivtransporter i Norge. I ett år ringte Eiding og en studiesykepleier daglig til alle intensivavdelingene ved Oslo Universitetssykehus for å logge det siste døgnets transporter.

Totalt har de logget over 800.

– Jeg regner ikke med å gjøre noe funn i dette materialet som konkluderer med at transporten i seg selv er farlig. Det vil i så fall være oppsiktsvekkende. Sentralisering og transport mellom intensivavdelinger er en internasjonal trend, og ingen utenlandske studier har så langt konkludert med at det gir økt dødelighet, sier Eiding.

Men forskning viser at det å bli intensivtransportert, selv uten at det er en direkte medisinsk grunn for det, i gjennomsnitt gir tre døgn lengre liggetid på mottakende intensivavdeling.

– Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt å rette et kritisk blikk på hvem som transporteres og når i sykdomsforløpet de transporteres, sier Eiding, som tar utgangspunkt i Helse Sør-Øst, og transporter til, fra og mellom enhetene som utgjør Oslo universitetssykehus, samt transporter til og fra de andre helseregionene.

Han er ikke alene om å se behovet for forskningen. Interessen er stor, og et spørreskjema han sendte ut – om rutiner for intensivtransport og erfaringer fra transportene – ble besvart av 42 av 43 intensivavdelinger i Norge.

Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt rette et kritisk blikk på hvem som transporteres

Stipendiat Helge Eiding

Tapper avdelingen
Resultatene så langt viser blant annet at få har egne faste rutiner for hvem som skal transporteres når og hvordan transporten skal skje. Flere mangler også sjekklister for hva man må huske på å ta med seg, eller kontrollere at fungerer, før avreise. Det viser seg også at mange opplever uønskede hendelser underveis, men at dette ikke nødvendigvis registreres som avvik og dermed ikke gås etter i sømmene. Mange opplever også at noen pasienter blir dårligere underveis, uten å kunne si noe entydig om det skyldes transporten eller andre faktorer.

– Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje at svært mange rapporterer at de er bekymret for beredskapen på sykehuset når en spesialist må bli med i ambulansen. Det er et stort tankekors, sier Eiding, men legger til:

– Det blir jo litt svartmaling, dette. Jeg vil understreke at de som jobber med dette er flinke folk, og mange har allerede gjort mye for å standardisere intensivtransportene lokalt og har innført gode prosedyrer. I tillegg utføres mange av transportene av dedikerte enheter – som ambulansefly, legehelikoptre og intensivambulanser – som selv har utviklet prosedyrer for nettopp denne svært syke pasientgruppen.

– Men vi må få orden på intensivtransportene generelt, og sikre at vi får systemer som tar tilfeldighetene ut av prosessen.

Helge Eiding er nå halvveis i forskningsløpet, som han håper vil gi noen av svarene som er nødvendige for å kunne lage nasjonale standarder og retningslinjer.

God trening
– Ideelt sett burde vi alltid hatt eget dedikert personell, med særlig trening i å behandle intensivpasienter under transport. Denne treningen kan nok langt på vei gjøres med simulering og gode utsjekksprosedyrer, slik at realkompetansen sikres, ifølge forskeren.

For det er noe helt annet å behandle en pasient i fart – ute på landeveien eller i lufta, uten støtteapparat, med begrenset tilgang på utstyr, medisiner, strøm og alt annet man kan få bruk for – enn det er å jobbe innenfor veggene på et topp moderne norsk sykehus.

– Til syvende og sist blir dette et spørsmål om penger og ressurser. Det er noe som må komme senere. Jeg ønsker i første runde å sette søkelyset på selve intensivtransporten, så vi ikke tar noen sjanser på vegne av disse aller sykeste pasientene, sier Eiding, som er en av 22 stipendiater i Stiftelsen Norsk Luftambulanse – Europas største forskningsmiljø for akuttmedisin utenfor sykehus.

Deres forskning kan bidra til at flere overlever. Det er du som medlem som gjør dette mulig. Forskningen finansieres hovedsakelig av medlemskontingenten.

Tekst: Marianna Alfsen/Felix media, foto: Fredrik Naumann/Felix Features

22. juli, 2011: Anestesilege Rune Rimstad sitter i legeambulansen, på vei tilbake til Ullevål sykehus for å gå av vakt, da meldingen kommer: En eksplosjon i regjeringskvartalet. Da de nærmer seg, strømmer en vegg av redde mennesker mot dem. Rimstad registrerer det uvanlige i situasjonen. Som regel blir folk værende etter ulykker, nysgjerrige på hva som har skjedd. Dette er åpenbart noe helt spesielt.

Nå får du oppleve noe du aldri har opplevd før, og noe du sannsynligvis aldri vil oppleve igjen, sier Rimstad til legestudenten som er med i bilen denne julidagen. Han bråstopper da han ser det smadrede regjeringsbygget. Rekker å tenke at dette må være en terrorhendelse mot den norske stat. At konsekvensene vil bli store. Han rister det av seg, slikt kan han ikke fokusere på nå. Det er nemlig hans jobb å koordinere alle kollegene som nå strømmer til for å redde liv.

Utgangspunkt for doktorgrad
Over fire år senere møter vi Rune Rimstad i 22. juli-senteret i høyblokka i regjeringskvartalet – informasjonssenteret som forteller om hendelsene den dagen terroren rammet Norge.

Rimstad har nylig disputert for sin doktorgrad. Utgangspunktet er nettopp bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya, som krevde 77 liv. Forskningen er finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som representerer det største forskningsmiljøet for akuttmedisin utenfor sykehus i Europa.

Per i dag har SNLA 23 stipendiater. Deres forskning kan føre til at flere overlever – ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Det er støttemedlemmer og givere som finansierer forskningen og gjør dette mulig.

God ledelse har betydning
– Min rolle i regjeringskvartalet 22. juli 2011 var ikke å behandle pasienter, men å lede helsearbeidet, sammen med operativ leder Bjørn Sveen. Å sikre at alle ressurser ble fordelt og brukt mest mulig fornuftig, forteller Rune Rimstad videre.

Når mange skades samtidig, er nemlig ikke godt akuttmedisinsk håndverk det eneste som redder liv. God ledelse er avgjørende. Hvem skal gjøre hva? Er det trygt å jobbe på skadestedet? Hvordan skal helsepersonellet kommunisere med hverandre, og med politiet, brannvesenet og andre som bidrar i redningsarbeidet? Hvilke pasienter skal få hjelp først? Hva slags hjelp skal de få?

– Jeg hadde lenge ønsket å forske nettopp på helseledelsesfunksjonen i masseskadesituasjoner, for å gjøre den enda bedre. 22. juli ble et naturlig utgangspunkt, forklarer Rimstad.

Rune Rimstad, nylig disputert doktogradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, anestesilege og beredskapssjef ved Ullevål sykehus.

I praksis har han gjort noe så uvanlig som å forske på noe han selv var med på.

– Jeg har sett på hvilke beslutninger vi tok den dagen. Målet var ikke å vurdere om de var gode eller dårlige, men å studere hva som faktisk skjedde. Da er det en styrke at jeg var der og kjenner konteksten godt, sier Rimstad.

Etablerte sannheter for fall
Før Rimstad begynte å studere hvordan helseledelsen ble utøvet 22. juli, tok han en nærmere titt på grunnlaget for dagens retningslinjer.

– Internasjonalt er ekspertene tydelige på hvordan det skal gjøres, men de sier lite om hvorfor. De slår liksom bare fast, i kraft av sin egen faglige tyngde, at sånn skal det være, og så gjør vi det. Og etter en hendelse evaluerer vi ikke selve normen, men om vi levde opp til den eller ikke, sier Rimstad.

Det han har gjort i sin doktorgradsavhandling, er nettopp å utfordre den etablerte tenkingen, istedenfor å evaluere hvorvidt helsearbeiderne gjorde alt etter boka den 22. juli 2011.

– Jeg var mer interessert i å se på hvordan vi faktisk jobbet, og hvordan det fungerte, forteller Rimstad.

Han oppdaget at det var et stykke mellom liv og lære. Retningslinjene sier én ting. I praksis gjør helsearbeiderne noe annet. Men det tas for gitt at retningslinjene følges.

Og da er det store spørsmålet: Er retningslinjene feil? Eller er det feil at de ikke blir fulgt?

Liv og lære
Tradisjonell skadestedsledelse, enten det gjelder helseledelse eller andre funksjoner, er i stor grad basert på en hierarkisk modell. Noen må til enhver tid ha den overordnede oversikten og koordinere innsatsen til alle på bakken. Informasjonsflyten må nå helt fra topp til bunn og tilbake igjen.

– Et datasimuleringsprogram for helseledelse ved masseskade viser en haug med ambulanser som kommer til stedet, og så står personellet og venter på ordre om hva de skal gjøre. Slik er ikke virkeligheten, slår Rimstad fast.

– En nøkkel i organiseringen av et skadested i Norge, er at alle er vant til å jobbe selvstendig, fortsetter han. Det betyr at helsepersonellet går i gang med å jobbe umiddelbart. De venter ikke på å bli fortalt hva de skal gjøre. Det var nettopp det som skjedde i regjeringskvartalet 22. juli 2011.

– Det betyr ikke at lederrollen er uviktig, men forskningen min viser at en nøkkel til god helseledelse er å la folk gjøre det de er vant til, ta initiativ og jobbe selvstendig. Det som føles naturlig er ofte det fornuftige, og det er sterkt undervurdert i litteraturen som styrer normene på feltet, sier Rimstad.

Han påpeker at kulturforskjeller er undervurdert når man snakker om helseledelse. Normene er i stor grad basert på amerikansk forskning, på amerikanske forhold, der det er større fokus på at ledelsen må ha full kontroll og mer frykt for å gjøre feil blant dem på bakken.

– Det som fungerer i Norge, fungerer derfor ikke nødvendigvis i andre land, påpeker Rimstad.

Fleksibilitet
Et annet viktig funn, er den innebygde fleksibiliteten i hvordan et skadested organiseres. Den generelle tankegangen innen mye av beredskapen også i Norge, er at man må ha en rigid og detaljert plan som beskriver alt som skal gjøres.

– I praksis tilpasser vi organiseringen av skadestedet etter forholdene. Det kan for eksempel være hensiktsmessig å dele opp store skadesteder i mindre, selvstyrte enheter, sier Rimstad.

På Utøya var det i praksis to skadesteder – ute på øya og på landsiden – med to autonome innsatsledere, som delte oppgaven mellom seg.

– Tross denne oppdelte ledelsen, fungerte det godt, fortsetter Rimstad.

Han mener en slik tilpasningsevne er en styrke, og at retningslinjene må gi rom for improvisasjon – samtidig som de er detaljerte nok til å sikre at alle kjenner sin plass i teamet. Konklusjonen er med andre ord at retningslinjene bør tilpasses virkeligheten. Ikke omvendt.

Rimstad påpeker dessuten at masseskadesituasjoner anses som noe helt ekstraordinært, løsrevet fra det helsearbeiderne driver med til daglig. Og dermed noe vanskeligere og skumlere.

– Egentlig gjør vi det vi alltid gjør. Bare i større skala, sier han.

I 2016 skal Rune Rimstad bidra til å utvikle Helsedirektoratets nye retningslinjer for helseledelse når mange skades samtidig.

I starten av 2013 sitter flyger Jens Fjelnset på basen i Ål og opplever nok en alarm. Han er fartøysjef på legehelikoptret og er den som skal bestemme om det er flyvær og eventuelt hvilken rute de skal velge for å nå pasienten. Målet er alltid å finne den raskeste. En beslutning gjøres på noen få minutter. Han sjekker yr.no og ser at været utenfor virker stabilt. Det samme har meteorologene meldt på TV.

Kunnskap om været livsviktig
Legehelikoptret løfter seg fra Ål-basen med flyger, anestesilege og redningsmann. Under snor Hallingdalselven seg som en islagt hvit slange i det klare og fine vinterværet.

Slik er det ikke hver gang.

Noen ganger må legehelikoptret snu. Været skifter fort i Norge. Å vite mest mulig om været er derfor livsviktig.

Dette vet flyger Jens Fjelnset alt om. Tenk om vi kunne vite mer om hvordan været er akkurat nå. Flere steder, hele døgnet. Ideen om værkamerastasjonene er født. Han ser for seg kameraer over hele landet som tar bilder av været der legehelikoptrene ofte flyr. Bilder som skal kunne sees på alle luftambulansebasene.

Jens jobber med ideen på fritiden på egen hånd. Tester hva digitale speilreflekskameraer tåler og kan gjøre, finner ut hvordan data kan overføres. Han jobber tett med trondheimsfirmaet Ablemagic for å utvikle de tekniske løsningene for værkamerastasjonene. Han finner riktige og egnede værbestandige bokser til å montere kameraene i.

Allerede høsten 2013 står den første værkamerastasjonen på plass i Stavn i Hallingdal. Stiftelsen Norsk Luftambulanse går inn og finansierer det livsviktige nybrottsarbeidet. Dette er helt nytt. Dette har ingen satt i system og gjort før.

Stort behov
I dag er det utplassert 32 slike værkamerastasjoner over hele landet, og målet er å få ut 40 til i løpet av året. I første omgang. Da Jens Fjelnset gikk ut til flygende kolleger og andre operatører i luftambulansetjenesten, spurte han om hvor slike kameraer burde stå. Han fikk 350 forslag.

Stasjonene gir alle basene viktig værinformasjon. Inne i boksene er det to eller tre avanserte speilreflekskameraer. De tar automatisk bilder i en jevn intervall. Bildene er av svært høy oppløsning, spesielt om natten. All informasjon håndteres i et egenutviklet dataprogram.

Værkamerastasjonene kobler seg opp automatisk til Stiftelsen Norsk Luftambulanses servere via mobilnettet og overfører nye bilder hvert kvarter. Lufttrykk og temperatur sendes annethvert minutt. Bildene og værdata kan sees på alle basene, enten på storskjerm eller via en egen mobilapplikasjon.

– Vi er ikke på basen hele tiden. Ved å kunne bruke nettbrett eller smarttelefonen, kan vi vurdere været når vi for eksempel skal fly tilbake med pasienten. Da kan vi kjapt vurdere om at det er OK å lande på sykehuset, forteller flygeren.

Trønderen innrømmer at han liker å få ting fikset, være litt Petter Smart. Få gode ideer satt ut i livet. Dette prosjektet har blitt mye større enn han trodde.

– Det har også blitt mye bedre enn jeg trodde, sier Jens.

Han skryter uhemmet av samarbeidet med systemavdelingen til stiftelsen, som han jobber tett med i utviklingen. Værkamerastasjonene utvikles stadig og viser nå også lufttrykk og temperatur i tillegg til gode bilder. Hvis det er dårlig vær på et bilde, og flygeren er i tvil om hvordan det virkelig ser ut, kan et idealbilde hentes opp.

Værkameraene bidrar med livsviktig informasjon for oss som skal ut og fly

Flyger Jens Fjelnset

Han er også svært glad for at prosjektet er gjort tilgjengelig og er gratis for Politihelikoptret, forsvarets 330-, 337- og 339-skvadron og andre operatører i luftambulansetjenesten. Ideen har fått betydning for alle som redder liv.

– Uten Stiftelsen Norsk Luftambulanses bidrag hadde ikke dette blitt noe av, og jeg er svært takknemlig overfor alle støttespillerne som har gjort dette mulig. Nå er neste oppgave å få satt ut enda flere stasjoner, sier Fjelnset.

Luftambulanselegen: – Viktig forbedring
Luftambulanselege ved Ål-basen, avdelingssjef og anestesilege i Vestre Viken HF, Ann-Elin Tomlinson, ser at mannskapene bruker værkamerastasjonene hver gang de er på vakt.

– Dette er et svært nyttig beslutningsverktøy og er helt klart en forbedring. En ting er at vi raskere kan bestemme om vi kan fly eller ikke, eller ta raskeste rute. Like viktig er det at vi kan samarbeide bedre med 113-sentralene om ressursene. Ser vi at været kan bli en utfordring for å komme til pasienten med et legehelikopter, kan vi forberede 113-sentralen på at de også planlegger å nå pasienten med andre ressurser, for eksempel ambulanse eller frivillige redningskorps, forteller den erfarne luftambulanselegen.

Torsdag kveld gikk ti doktorgradsstipendiater på scenen i Forsker Grand Prix Oslo. I denne konkurransen står forskningsformidling i høysetet, og i løpet av fire minutter skulle de overbevise publikum og tre strenge dommere med presentasjoner om sin forskning.

Videre til landsfinalen
De fire som fikk best score, gikk videre og holdt en seks minutter lang presentasjon. Den som til slutt stakk av med seieren, er Maren Ranhoff Hov, som er lege og stipendiat i SNLA og ved Universitetet i Oslo. Nå skal hun kjempe om å bli landets beste forskningsformidler i landsfinalen i Bergen allerede lørdag 1. Oktober.

Maren Ranhoff Hov konkurrerte mot ti svært gode deltakere. Å vinne er ikke mindre enn en bragd.

For Ranhoff Hov har Forsker Grand Prix vært en udelt positiv opplevelse. Hun kaller konkurransen et fristed hvor det å være formidler blir verdsatt og premiert.

– Forsker Grand Prix er en viktig arena hvor formidling settes i høysetet som en viktig del av det å være forsker. Vi kan ikke bare jobbe isolert for oss selv i våre egne miljøer; jeg mener at vi har et samfunnsansvar som forskere å dele funnene våre på en ordentlig og forståelig måte. Skal vi få gjennomslag, må vi gjøre det utenfor våre egne kretser, sier hun.

Må fortelle en god historie
Dommerpanelet ga Ranhoff Hov svært gode tilbakemeldinger både når det gjelder selve innholdet i presentasjonen og fremførelsen, og trakk spesielt frem hennes brennende engasjement og erfaring.

– Jeg er oppdratt i en prestasjonskultur, og det er stort prestasjonsfokus i yrket mitt. I denne konkurransen skal du imidlertid ikke bevise at du fortjener å stå på scenen, du skal levere en god historie, fortelle om noe du bryr deg om, engasjere publikum og lære bort noe, sier hun.

Les om Marens forskning: Hun slår et slag for hjernen

Det er Forskningsdagene som startet med konseptet Forsker Grand Prix i 2010.  Forskningsmiljøene i Bergen, Trondheim, Stavanger, Oslo, Tromsø og Universitetet i Agder/Høgskolen i Telemark har deltatt.

God erfaring
Deltakerne får profesjonell hjelp med sine presentasjoner: De får veiledning i stemmebruk, presentasjonsteknikk og sceneopptreden. På den måten kan de utnytte sitt eget potensiale maksimalt i tillegg til å bli enda bedre på formidling. Dette har gitt svært nyttig og viktig erfaring.

– Jeg synes formidling er gøy, og det å få profesjonell coaching, å få ta ut mitt eget potensiale, å få det til å sitte og i tillegg vinne, det er bare utrolig. Jeg har lært mye, blant annet verdien av å fortelle en vitenskapelig historie tydelig og lett forståelig. Det handler også om å overvinne egen frykt. Erfaringene herfra kommer jeg til å ta med meg i arbeidet mitt videre, sier hun.

Hvert eneste år transporterer luftambulansetjenesten tusenvis av pasienter på båre og madrasser. Ofte henter mannskapet pasienter i ulendt terreng og må bære og løfte fordi ambulansen eller legehelikoptret står et stykke unna. Ved for eksempel nakke-, rygg- og bekkenskader er det viktig at pasientene ligger stabilt og rolig. Det kan være en utfordring på en vanlig madrass.

Ett mål: bedre tjeneste for pasientene
I flere år har redningsmennene Cato Fjeldet og Stig Olsen i Norsk Luftambulanse AS arbeidet mot et konkret mål: Å finne en madrass som kan brukes i de fleste situasjoner og til de fleste pasienter. Fantes den multifunksjonelle madrassen?

– Vi har bare tenkt på én ting i dette prosjektet: å gjøre det bedre for pasientene, forteller de to idèmakerne.

Til sammen har de 19 års erfaring som redningsmenn i luftambulansetjenesten. Erfaringene fra utallige oppdrag i ute i felt med pasienthåndtering har formet ideene.

Redningsmann Cato Fjeldet ved luftambulansebasen på Evenes.

Finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse
– Dette prosjektet hadde aldri blitt gjennomført uten støtten fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Vi er heldige som kan komme med slike ideer og få lov til å gjennomføre dem, forteller Stig Olsen.

Sammen med Cato Fjeldet har han jobbet med dette siden 2009. Selv om de jobber på hver sine luftambulansebase (Stig i Arendal, Cato på Evenes), har de praktisk løst dette med telefonmøter og fysiske arbeidsmøter når det har latt seg gjøre. Mye fritid er det også gått med. I tillegg har de benyttet hele organisasjonen i testing og utprøving i prosessen.

– Er det brudd, nakkeskader og lignende kan det være en smertefull opplevelse for pasienten å oppleve en transport hvor kroppen ikke ligger i ro. Hvis pasienten er i narkose og har pusterør lagt inn i munnen og luftveiene, er det viktig at det ikke løsner. Det samme hvis det er lagt inn venefloner, forteller Cato.

Han er også opptatt av transporten av pasientene.

– Tenk hvilken utfordring dette kan være om pasienten for eksempel må bæres igjennom et tjukt skogkratt? Eller hvis han må hentes opp en bratt skrent, fortsetter han.

Les mer om innovasjonsarbeidet i Stiftelsen Norsk Luftambulanse!

Madrassen de har utviklet løser disse oppgavene. Dette er blitt en flerbruksmadrass som kan brukes på voksne og barn. Madrassen inneholder 99 poser «plastkuler» sydd sirlig sammen. Når luften trekkes ut blir det vakuum og madrassen kan formes slik de ønsker rundt pasienten. Den er svært slitesterk, kan brukes som slede og trekkes over snø og bakke. Den flyter også.

– Vi har bare tenkt på én ting i dette prosjektet: å gjøre det bedre for pasientene.

Stig Olsen og Cato Fjeldet, redningsmenn i Norsk Luftambulanse AS

– I våre egne hoder har vi hatt den samme vakummadrassen. Cato og jeg har tenkt veldig likt, smiler Stig.

De startet oppgaven med å kartlegge hva som fantes. Vakuummadrass er ikke nytt i akuttmedisinen, og de kjente dermed til mye gjennom jobben som redningsmenn. Hva var bra, hva var dårlig? Etter hvert fikk de tegnet ut ideene sine og laget prøver. De fikk en leverandør med de rette kontaktene i produsentleddet med seg på laget og laget stadig nye prototyper.

Redningsmann Stig Olsen ved luftambulansebasen i Arendal.

Nøye med detaljene
– Vi har fått rettet på ørsmå detaljer. For eksempel lagt festet til en stropp litt høyere, fått sydd inn søm noen få centimeter høyere og så videre, og så har leverandøren laget nok en ny prototype. Slik holdt vi på, sier Stig.

En slik madrass må tåle veldig mye. Derfor har testregimet vært nøye. Madrassen har vært dratt over fjell, gress, tuster, skogbunn, grus, brukt som pulk etter snøscooter og brukt på isråk og i vann.

– For å la madrassen virkelig få kjørt seg, lot jeg ungene hjemme bruke den som akebrett. Åtte unger med vinterstøvler og fullt utstyr holdt på. Gjett om de var kongene i bakken, ler Stig, som bor i Trondheim.

Madrassen holdt fint.

Den nye vakummadrassen er tatt godt i mot i miljøet. Nå håper duoen at madrassen vil bli tatt i bruk i luftambulansetjenesten over hele landet.

– Det fortjener pasientene.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media, Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Hjertestans – når hjertet slutter å pumpe blod rundt i kroppen – er en alvorlig komplikasjon i kjølvannet av en rekke sykdommer. Nå viser ny forskning at kjennskap til hvilken sykdom eller tilstand det er snakk om, kan ha stor betydning for utfallet.

– Sjansene for å overleve er større hvis årsaken til plutselig og uventet hjertestans blir avdekket under hjerte- og lungeredning og behandles parallelt, forteller anestesi- og luftambulanselege Daniel Bergum ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Han har tatt doktorgrad finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Tilsammen representerer stiftelsen 25 stipendiater det største forskningsmiljøet for akuttmedisin utenfor sykehus i Europa. Det er støttemedlemmer, givere og bedrifter som gjør forskningen mulig.

Rammer mange
Plutselig og uventet hjertestans rammer mellom 3 000 og 4 000 nordmenn hvert år.

– Legehelikoptrene rykker flere ganger daglig ut til det som er eller blir hjertestans. Da har vi bare noen få minutter på oss til å begrense risikoen for varige mén eller død. Med de fleste andre akutte skader og sykdommer har vi mer tid til å diagnostisere og stabilisere pasienten, forteller Bergum.

Selv om hjertestans oftest skjer utenfor sykehus, har han konsentrert sin forskning om tilfeller innenfor sykehusets vegger. Her er nemlig pasientene omgitt av trent helsepersonell, noe som gjør at det finnes gode data fra de aller første minuttene etter hjertestansen. I tillegg er veien til behandling av underliggende årsak kort, slik at det er mulig å studere effekten.

– Dette er et eksempel på forskning og erfaringer inne på sykehuset som man kan ta med seg ut i felt, påpeker Bergum.

©Fredrik Naumann/Felix Features

Grundig kartlegging
Først kartla han hvilke underliggende sykdommer pasienter med plutselig og uventet hjertestans ved St. Olavs Hospital i Trondheim led av – i perioden januar 2009 til august 2013.

– Det var viktig å få kartlagt årsakene mer nøyaktig enn det som er gjort i tidligere studier, sier Bergum.

Som forventet lå årsaken i selve hjertet i 60 prosent av tilfellene. Omtrent halvparten hadde hatt et større eller mindre hjerteinfarkt, såkalt “klassisk hjertestans”. Omtrent halvparten hadde dessuten sjokkbar hjerterytme – rytmeforstyrrelser som kan behandles med hjertestarter og elektrisk sjokk. Overlevelsen i denne gruppen var størst; 50 til 60 prosent.

For de resterende 40 prosentene ble hjertestansen forårsaket av tilstander andre steder i kroppen, for eksempel sykdommer i lunger og luftveier, blodpropp, indre blødninger og væsketap. Det er særlig for denne gruppen det vil ha betydning å avdekke den underliggende årsaken tidlig.

Hensikten med hjerte- og lungeredning
“Oppskriften” på hjerte- og lungeredning har hovedsakelig to formål: Med brystkompresjoner og munn-til-munn forsøker vi å holde blodsirkulasjonen i gang når hjertet ikke makter dette selv. Med hjertestarter og elektrisk sjokk prøver vi å få hjertet i gang igjen.

– Det er en fornuftig oppskrift som alle kan følge etter enkel opplæring, lekfolk som profesjonelle, sier Bergum.

Men i motsetning til andre akutte tilstander gir ikke oppskriften noen forslag til hvordan man kan avdekke underliggende årsaker.

– Tanken er at ved hjertestans er tiden så knapp at det ikke er tid til noe annet enn hjerte- og lungeredning. Dette gjelder særlig utenfor sykehus, der diagnostiske muligheter er svært begrenset, sier Bergum.

Forskningen hans tyder på at det kan lønne seg å endre praksis: På St. Olavs Hospital ble totalt hver fjerde av de som ble rammet av hjertestans skrevet ut av sykehuset i live. Der gjenopplivningsteamet fant riktig årsak til hjertestansen, økte sjansen for å overleve den første timen med 33 prosent, mens sjansen for å overleve til utskrivelse fra sykehus økte med 23 prosent. Totalt fant akutt-teamet riktig årsak til plutselig og uventet hjertestans i to av tre tilfeller.

Sterk sammenheng
Bergum beskriver nytten av å avklare årsaken til hjertestans med en skala: I den ene enden har du dem som blir reddet bare man følger oppskriften på hjerte- lunge-redning så godt man kan: tilkall hjelp, start umiddelbart brystkompresjoner og munn-til-munn, koble til hjertestarter.

Disse pasientene har en “sjokkbar” hjerterytme og reddes ofte idet de får behandling med elektrisk sjokk fra hjertestarteren. I den andre enden av skalaen finner vi tilfellene der pasienten aldri kommer seg ut av hjertestansen, fordi den underliggende årsaken må oppdages og behandles før hjertet kan komme i gang igjen.

– Hvis pasienten har en stor indre blødning og har blødd så mye at hjertet nærmest er tomt, hjelper ikke hjerte- og lungeredning. Blødningen må åpenbart stoppes og pasienten trenger blod eller annen intravenøs væske raskt, før det er mulig å få i gang sirkulasjonen igjen. Eller når et barn har satt noe i halsen, med påfølgende hjertestans. Blir de sittende fast i luftveien, får ikke blodet oksygen og dermed heller ikke hjertet og hjernen, forklarer Bergum og legger til:

– Jo tidligere vi får avklart årsaken og behandlet den, jo større er sjansene for at pasienten overlever hjertestansen.

Daniel Bergum, lege ved St.Olavs hospital og forskningsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
©Fredrik Naumann/Felix Features

Midt mellom disse ytterpunktene er det en glidende skala for når det å behandle den underliggende årsaken kan få betydning for utfallet. Her er også den underliggende årsaken og behandlingen av den litt mindre åpenbar enn i eksemplene Bergum nevner. For eksempel at en pasient med akutt eller kronisk lungesykdom gis luft og oksygen på en litt annen måte enn en med hjerteinfarkt.

Nye instrukser?
– Vi fant en relativt sterk sammenheng mellom at hjertestansteamet gjettet riktig årsak mens de utførte hjerte- og lungeredning og at det går bedre med pasienten på lang sikt, sier Bergum.

Nå håper han at resultatene av forskningen vil bidra til at det utvikles instrukser for å systematisk lete etter potensielle underliggende årsaker mens hjerte- og lungeredning pågår.

– Dette gjelder jo mest for profesjonelle, men det kan ha noe for seg å tenke årsaker også for lekfolk, sier Bergum.

Ta for eksempel barnet som setter en pølsebit i halsen i en barnebursdag. Dersom ingen ser det som skjer, men kun finner barnet med hjertestans, er sannsynligheten større for at luftveien er blokkert enn at det har oppstått plutselig hjertesykdom. Da bør noen sjekke svelget mens andre utfører hjerte- og lungeredning.

Men det hjelper lite å kunne stille rett diagnose på underliggende årsak om man ikke kan behandle den. Innenfor sykehusets vegger kan det meste behandles. Men utenfor sykehuset er både diagnose- og behandlingsmulighetene færre. Bergum hilser derfor den viktige forskningen og teknologiutviklingen som pågår i det såkalte prehospitale rom velkommen, der Stiftelsen Norsk Luftambulanses mange stipendiater bidrar med stadig nye, viktige brikker.

– Samtidig viser forskningen vår at mye av det vi trenger ikke krever avanserte metoder eller teknologi. Viktig informasjon om pasientens akutte og kroniske sykdommer ligger allerede i pasientenes journal. Teknologisk er det enkelt å gi legehelikoptre og legeambulanser tilgang til disse opplysningene mens de rykker ut. Utfordringen er blant annet datasikkerhet, sier Bergum.

– Men i første omgang vil vi komme langt med å ha den samme bevisstheten ved hjertestans som vi har med alle andre akutte tilstander; at det er viktig å komme til bunns i årsaken. Bare vi har den bevisstheten, kan vi oppnå bedre resultater.

Video: Kristine Grønli Schjerven

Alle foto: Nadia Frantzen

Røyken velter ut gjennom døra på det rødmalte huset. En oppkavet kvinne med brannskadde armer kommer haltende når mannskapet fra luftambulansen nærmer seg. De er tre, en anestesilege, en redningsmann og en flyger, alle spesialutdannet for hver sine oppgaver.

Men nå er situasjonen ekstra krevende. En alvorlig forbrent mann ligger livløs inne på kjøkkengulvet. Ingen vet ennå om det er trygt å gå inn i huset, og stygge brannsår og smertestønn fra kvinnen tyder på at begge pasientene trenger rask behandling.

– Vi skal sørge for at du får smertestillende, sier lege Vidar Stensvåg til kvinnen.

– Jeg skal gjøre det nå, sier redningsmann Øyvind Andreas Dalen og gir henne en sprøyte.
Sola skinner på både statister, forbrente dokker og luftambulansemannskap denne høstdagen like ved Holmenkollen skihopp. Turister som kommer for å se Oslo fra høyden, får i tillegg se grupper med rødkledde kvinner og menn, konsentrert om oppgaver som kan bidra til å redde flere liv.

Seks uker med trening
I løpet av seks uker går mannskapet fra alle basene til Norsk Luftambulanse AS og en stor del av luftambulanselegene gjennom intense treningsuker, der de møter realistiske situasjoner fra tjenesten. Dette er et av bidragene fra støttespillerne og giverne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å heve kvaliteten i luftambulansetjenesten i Norge.

– Det er fantastisk å få denne muligheten til å trene. Man kan aldri bli utlært. Vi er tre i crewet, og det å spisse samarbeidet ytterligere er nyttig, sier flyger Ole Anders Listad.

Nå arbeider han og de to kollegene utenfor det røde huset. Med seg har de oksygenmasker og annet utstyr til pustehjelp, samt medisiner, kanyler og bandasje. Den store dokka med sot og blodig sminke skal forestille en 78 år gammel mann. Store brannskader og høy alder tilsier at det står om livet for ham.

Men mannskapet gjør en iherdig innsats for å redde ham. Og fordi de bare er tre, har de valgt å plassere kvinnen på gresset tett ved, selv om de strengt tatt ønsket at hun skulle slippe å se hva slags behandling mannen må gjennomgå. Det ser ikke pent ut. Nå er det viktig at alle i mannskapet er så godt kjent med de andres fagfelt at de kan bidra der det trengs.

– Du må forklare henne hva vi holder på med, sier legen til redningsmannen. Selv er legen opptatt med brannskadene til mannen som trioen sammen har båret ut på gressplenen.

Det skjedde etter at flyger Ole Anders Listad sjekket om det var trygt å bevege seg inn i huset. Var det gassflasker der inne, som kunne eksplodere? Kunne røyken være giftig?

På forhånd har instruktøren fortalt mannskapet det de trengte å vite.

– Denne øvelsen skal handle om tre ting: Deres egen sikkerhet, skadestedssikkerhet. Hvordan dere bruker ressursene i crewet på best mulig måte. Og god behandling av alvorlig brannskade.

Basert på virkelige hendelser
Alle scenariene er basert på virkelige hendelser. Denne brannskaden var det noen som møtte på et oppdrag bare få uker tidligere. Men det er også lagt til noen ekstra komplikasjoner, forklarer instruktør Christian Buskop, lege ved Oslo universitetssykehus.

På oppdrag som dette har luftambulansemannskapet som oftest flere å spille på. Brannvesen og ambulanse er som regel på stedet før legehelikoptret kommer. Men i dag er det trening i å bruke de få hendene de har på en best mulig måte for pasienten.

– Målet er å gå over terskelen for det dere normalt opplever. Det gjør dere i bedre stand til å håndtere det dere møter der ute, sier instruktør Buskop når øvelsen er over og mannskapet samles for å gjennomgå sin eget innsats og samarbeid.

– Det er nyttig å øve på situasjoner vi ikke møter til vanlig, for det hender vi er på oppdrag som dette, der vi bare er tre, forklarer flyger Ole Anders Listad.

– Pilotene gjør en kjempejobb i medisinsk behandling. Det er også tilfredsstillende å se at man kan sette sammen crew som ikke har jobbet sammen før, og så fungerer det. Det viser at systemet vi jobber etter, fungerer, sier redningsmann Øyvind Andreas Dalen.

Samtidig, ved et tjern litt lenger oppe i åsen, er to andre luftambulansecrew ute på et fortvilet treningsoppdrag. Tre barn skal være forsvunnet i vannet. To legehelikoptre er først på stedet. Ingen dykkere eller ambulanse har kommet fram, og på brygga står en panisk «mamma» og roper.

– De trener på samarbeid seg imellom og på samarbeid mellom to ulike luftambulansecrew. Det er også en del medisinske læringsmomenter. Men for å komme dit, må de få pasientene opp av vannet, forklarer Svein Are Osbakk, som er dagens instruktør, men til vanlig medisinsk leder på basen på Lørenskog. Nå følger han nøye med på hva som skjer i vannkanten.

Akkurat nå er det å finne barna, få dem opp fra vannet den vanskeligste oppgaven. To redningsmenn har raskt fått på seg dykkerdrakter og masker og leter i vannet. Hvor godt har de lyttet til beskrivelsene fra vitnene som sist så barna? På land står de to flygerne og holder kontakt med redningsmennene via dykkerliner. Legene gjør klart det medisinske utstyret. Selv om dette er en øvelse, kjenner alle på alvoret mens minuttene flyr alt for raskt av sted.

– Jeg synes det er veldig lærerikt å bli satt i uvante situasjoner der vi også er litt redusert bemannet. Det pleier å være brann og ambulanse på stedet, men nå ble det en litt annen setting, sier flyger Liss Amdal Ford fra Trondheimsbasen.

Endelig har en av redningsmennene funnet et barn. Legen setter umiddelbart i gang med gjenoppliving. «Moren» står sjokkskadet ved siden av. Og hvor er de andre to barna?

Alle ukens deltakere går gjennom hver øvelse i løpet av dagen. Hvor lang tid det tar å finne barna, og hvordan det går med dem, henger blant annet sammen med hvordan mannskapet samarbeider.

Får samarbeid til å flyte
– For meg handlet denne øvelsen mye om å få samarbeidet i crewet til å flyte, om å organisere søket og om å behandle pårørende. Og så handlet det om den frustrasjonen vi kan få når vi ikke gjør funn og om det medisinske arbeidet når vi har gjort funn, forklarer flyger Trygve Borgen.

I løpet av dagen gjennomgår de også medisinsk undersøkelse av en gravid kvinne på et legekontor, hvor en nyutdannet «lege» og en lett forvirret «blivende far» gjør arbeidet ekstra komplisert. Her er det bruk for medisinsk utstyr mange av legene trenger å trene på, som små, bærbare ultralydapparater.

Målet er å gå over terskelen for det dere normalt opplever. Det gjør dere i bedre stand til å håndtere det dere møter der ute!

Instruktør og lege Christian Buskop

Mannskapet trener også på redningsteknisk samarbeid og egensikkerhet når de må klatre opp i høye heismaster i hoppbakken for å hjelpe «arbeidere» som har fått illebefinnende, kanskje hjerneslag, og trenger hjelp. Da er det redningsmannen som har ansvaret for å sørge for at legen og flygeren er godt nok sikret.

– Sikkerheten står i høysetet. Det er veldig viktig at dere ikke slurver med det, når dere holder på med slike oppdrag, sier instruktør Cato Fjeldet, som er redningsmann på Evenesbasen.

Spennet på øvelsene på treningscampen er stort, påpeker flere av deltakerne.

– Fra å ligge under vann og lete etter barn, til å hjelpe gravide, og nå til dette, sier redningsmann Øyvind Andreas Dalen etter å ha gjennomgått brannskade­øvelsen.

– Totalbildet blir å få bruke hele crewet når du i utgangspunktet er i underskudd på ressurser. Du må bruke de hendene du har, på en riktig måte.

Et sted på Østlandet denne sommeren: En kvinne har gått seg bort på fjellet. Hun melder fra, men kan ikke gjøre rede for hvor hun befinner seg. Det er tåke og dårlig sikt. Redningstjenesten settes i sving, men fjellet er stort og det kan ta lang tid å finne henne. Blant ressursene som kalles ut, er luftambulansen. De tar direkte kontakt med kvinnen, og sender henne en SMS med en link via en app. Når hun trykker på linken, får redningsmannen hennes nøyaktige posisjon tilbake i appen. Posisjonen gis videre til Røde Kors, som raskt finner kvinnen i god behold.

Denne hendelsen er ett av flere eksempler på hvordan verdifull tid spares takket være bruk av teknologi utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Den nevnte appen, kalt LAT Samband, gjør hverdagen for dem som til daglig flyr i Norsk Luftambulanse AS enklere – og pasienter kan nås raskere. Det er redningsmann Åge Kirkestuen og systemsjef Bjørn Fossen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse som står bak: Kirkestuen kommer med ideer og behov for det operative, og Fossen og systemseksjonen utvikler, programmerer og vedlikeholder, med app-utviklingshjelp fra selskapet Computas.

Systemsjef i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Bjørn Fossen

– Det startet med at Åge hadde et ønske og en idé om en sentral telefonliste eller oversikt over samarbeidspartnere og andre nyttige ressurser som var enkel å holde oppdatert, og som var felles for alle basene. Tidligere hadde alle sine kontakter på sin telefon. Etter hvert så vi at vi kunne bruke allerede eksisterende systemer til å bygge inn enda flere funksjoner, forklarer Fossen.

Nå er appen et verktøy med en rekke funksjoner (se faktaboks), inkludert lokalisering av enkeltpersoner og samarbeidsressurser, og Kirkestuen og Fossen setter gjensidig stor pris på samarbeidet seg i mellom. De ser begge potensiale for videreutvikling av appen.

– Det er veldig motiverende å jobbe med utvikling som gjør hverdagen enklere og som har direkte påvirkning på hverdagen til dem som flyr. Det er kort vei fra idé til gjennomføring; noen ganger er det snakk om minutter fra vi bestemmer oss for å gjøre noe til det er implementert i appen, sier Fossen.

Kirkestuen trekker frem listen over tilgjengelige ressurser og sporingsfunksjonen som spesielt nyttig når han er på vakt.

– Det hender at vi har behov for hjelp av dykkere, lavinehunder, skredgrupper eller alpine fjellredningsgrupper for å kunne løse oppdrag vi er kalt ut til. Med appen kan vi enkelt se hvem som er tilgjengelig og raskt få kontakt med dem. Vi kan også bruke sporingsfunksjonen og lokalisere nærmeste ressurs og eventuelt plukke opp vedkommende. Vi sparer tid med dette verktøyet, uten tvil, forteller Kirkestuen.

Han understreker at det er det enkelte politidistrikt eller hovedredningssentralen som har ansvaret og ivaretar koordinasjon av redningsarbeidet. Appen fungerer som et supplement til varslingstjenesten under samarbeid i en utrykningssituasjon.

– Skred er et eksempel på en situasjon hvor mye skal skje på kort tid. Vi må ta med utstyr til skredredning, ta på bekledning for å drive redning i skred, og må i løpet av kort tid vite hvor nærmeste lavinehund befinner seg. På få sekunder kan vi søke etter tilgjengelige hundeførere i regionen rundt basen. Vi får kartreferanse og kan kontakte hundeføreren direkte. Så kan vi vurdere om vi skal ta hunden med, eller om det er raskest at en annen ressurs gjør det. Med appen kan vi kommunisere raskere med dem som er nærmest, forklarer Kirkestuen, som setter stor pris på det gode samarbeidet med dem som stiller opp frivillig. De går ofte inn i krevende situasjoner, for eksempel når det er dårlig vær som gjør at helikoptret ikke kan fly.

Det er inngått samarbeid med lokale redningsressurser, for eksempel Norske alpine redningsgrupper (NARG), dykkere, lavinehundførere og skredgrupper i operasjonsområdet til Norsk Luftambulanse AS, og flere kommer til. Disse ressursene har gjort sine telefoner tilgjengelige slik at de kan kontaktes og spores av de operative i Norsk Luftambulanse AS ved behov.

Skredsøkøvelse med skipatruljen i Trysil og lavinehundførere.

All sporing foregår innenfor lovlige rammer, forsikrer systemsjef Fossen.

– Redningsmannen sender en SMS som inneholder en link til telefonen til den som skal spores. Vedkommende må deretter gi tillatelse og fysisk sørge for at informasjon sendes til appen, som får posisjon og kartreferanse fra en server. Det er kun den som har iverksatt søket som kan se posisjonen, sier Fossen.

På lag for å hjelpe: Legen

Legehelikoptret bemannes av en lege, en flyger og en redningsmann. Gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse tar alle ansvar for at jobben med å hjelpe akutt skadde og syke pasienter stadig blir lettere. Les om legens rolle.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Olav Eielsen (71)

Var anestesilege på Rikshospitalet da han i 1979 tok kontakt med Norsk Luftambulanse og tok vakter ved luftambulansebasen på Lørenskog. Begynte ved sykehuset i Stavanger og ble sentral i etableringen av Norges andre luftambulansebase der i 1981.

– Luftambulansetjenesten som vi tar for gitt i dag, ble faktisk intenst motarbeidet av de sentrale helsemyndighetene da vi planla oppstart i 1981, forteller Olav Eielsen, som i dag er seksjonsoverlege ved AMK ved Stavanger universitetssykehus.

Eielsen var den som sammen med Jens Moe og noen ildsjeler gikk i bresjen for å få etablert Norges luftambulansebase nummer to i Stavanger i 1981.

Det gikk ikke upåaktet hen.

– Helseministeren ville ikke ha noe av dette. Han sendte en hastedelegasjon til Stavanger for å stoppe oss da han hørte at vi hadde invitert til offisiell åpning. Departementet prøvde deretter via Luftfartsdirektoratet å innføre landingsforbud på sykehuset. Det var noen dramatiske døgn med intens lobbyvirksomhet, der vi måtte kjempe til siste time før åpningen. Men takket være et sterkt lokalt engasjement fikk Jens Moe leid et Bell 222 fra Helikopterservice, asfaltert 10 x 10 meter landingsplass ved sykehuset og satt opp en brakke. Da var vi i gang, med støtte fra sykehusledelse, næringsliv og lokale byråkrater og politikere – med Lars Vaage og Arne Rettedal i spissen.

Hvorfor den sterke motstanden fra sentralt hold?

På 80-tallet foregikk all sykehusbehandling bak høye sykehusmurer. Å rive ned disse og flytte sykehuset ut til pasienten med helikopter, vakte stor motstand, ikke minst fra ambulansetjenesten. De så oss som en konkurrent, og hadde nære bånd til de som satt på nødtelefonen. Etter at vi ikke ble alarmert til en drukning, og pasienten døde, anmeldte Jens Moe helsedirektøren for delaktighet i tap av liv.

Da tenkte jeg at nå ryker lisensen min. Men etter dette bestemte sykehusstyret at luftambulansen måtte alarmeres i slike tilfeller. Likevel opplevde jeg at en kommunelege ringte og erklærte sin kommune for «helikopterfri sone». Uansett ønsket befolkningen denne nye helsetjenesten varmt velkommen, og forskningen dokumenterte klar helsegevinst. I dag er luftambulansetjenesten en viktig og selvfølgelig del av det norske helsevesen, men nyvinning vekker alltid motstand.

Når snudde motstanden?

Det tok noen år. De første årene jobbet anestesilegene på fritiden for luftambulansen. Men i 1984 etablerte sykehuset i Stavanger Norges første akuttmedisinske seksjon, der jeg som initiativtaker ble leder. Året etter overtok vi legetjenesten på Sea King redningshelikopter på Sola. Og i 1988 ble luftambulansetjenesten en nasjonal tjeneste som staten kjøpte via anbud fra Norsk Luftambulanse og andre flyselskap, mens legene var ansatt på sykehus – slik det også er i dag.

Når det går bra, føles jobben veldig meningsfylt

Olav Eielsen, tidligere lufambulanselege

Hva husker du best fra de første årene her?

Navigasjonsutstyret i cockpiten var svært enkelt: Pilot og redningsmann navigerte etter Cappelens veikart, hindringer var avmerket med tusj. Det er også noen enkeltepisoder jeg ikke glemmer, som da vi ble anmeldt for å kjøre utrykning uten tillatelse – etter å ha brukt grunnlegger Jens Moes private Volvo 240 med blålys på taket.

Da en politipatrulje kom til basen for å beslaglegge bilen, ringte jeg direkte til politimesteren. Han forsto at vi trengte bil til utrykning på korte avstander, og foreslo en enkel løsning: Dekk over blålysene, og bruk nødvergeparagrafen når dere må ut. Dermed fant jeg noen barnetruser på barneavdelingen, som vi dekket blålysene med. Problemet var løst!

Andre ting?

Oppslutningen på grasrota gjorde inntrykk. Vi reiste jo rundt på fritida til basarer og foreninger for å fortelle om luftambulansen og samlet inn pengestøtte for å utvikle tjenesten. Vi i ble svært godt tatt i mot og opplevde folkeaksjoner som samlet inn penger til oss. Det nære forholdet til folk flest har vært noe av det mest givende, ikke minst til pårørende og pasienter i livskritiske situasjoner. Når det går bra, føles jobben veldig meningsfylt. Men når slaget noen ganger er tapt, og vi ikke kan gjøre mer medisinsk, så kan vi gi omsorgsfull hjelp, varme og støtte til de som står igjen med fortvilelsen der og da. De mange takknemlige hilsenene vi har fått også etter slike situasjoner, er noe av det som har betydd mye.

Hva ønsker du å se av utvikling i årene som kommer?

Kunstig intelligens vil komme til å bety mye for akuttmedisinen framover. De siste ti årene har jo prognosene for slag og hjerteinfarkt blitt endret radikalt, med rask fjerning av blodpropper i både hjerne og hjerte. Her er tidsfaktoren avgjørende, og og helikopteret viktig for å kunne gi denne livsviktige behandlingen til hele befolkningen. Men det er mer å hente: På sykehuset i Stavanger jobbes det med å utvikle en «hjelm-CT» som kan brukes i helikopteret, økt bruk av ultralyd ute vil gi oss mer presise diagnoser på vei til sykehus, og noen steder prøves det til og med ut avanserte, mobile hjerte-lungemaskiner tll bruk ute hos pasienten. Men det som vil kunne revolusjonere dagens praksis, er kunstig intelligens. Vi på Regionalt Akuttmedisinsk Kompetansesenter og AMK Stavanger er nå i gang med et prosjekt som tar i bruk AI. Bare vent og se!

Kristin Tønsager (42)

Hadde seks år bak seg som anestesilege ved sykehuset i Stavanger da hun begynte å fly med luftambulansen der i 2008. Er også ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å forske på dokumentasjonskvalitet i legebemannet utrykningstjeneste.

– For meg er det noe tiltrekkende ved å arbeide med det som mange synes er det aller skumleste i faget: Å være den første som kommer for å hjelpe pasienten, ute på steder vi ikke kjenner, hvor vi ofte må ta raske avgjørelser som handler om liv eller død – og samtidig tilby pasienten den best mulige behandlingen – alltid. Det å kunne mestre dette, det var tiltrekkende på meg da jeg begynte i luftambulansetjenesten.

Hva betyr dette i praksis når du er ute?

Uansett om vi møter et enkelt beinbrudd eller en hjertestans eller store og alvorlige skader, så møter vi disse utfordringene med begrensede ressurser i forhold til hva vi har inne på sykehuset. Vi må kjenne utstyret, vi må vite hva vi kan og ikke kan gjøre – og vi må håndtere pasient og pårørende på en god måte. Alt dette er vi trent i og forberedt på, og dette motiverer meg. Det å gjøre nye ting og føle mestring, det går nok som en rød tråd i yrkeslivet mitt.

Hvilke nye ting har du fått gjort i luftambulansen?

Her er det selvsagt mye som kan nevnes, men for meg var det nytt og uventet å bli invitert inn i et forskningsprosjekt – som ledet til at jeg nå arbeider med en doktorgrad. Stiftelsen Norsk Luftambulanse ville ha flere operative leger inn i forsknigen, de ville sikre seg folk som vet hvor skoen trykker. Dermed ble jeg spurt, og kom inn i en ny verden.

Hva tar du doktorgraden på?

Svært kort sagt: Jeg forsker på hvor godt vi dokumenterer det som skjer når vi behandler akutt syke og skadde pasienter, og hvordan data som for eksempel EKG, blodtrykk og puls blir samlet og analysert. En systematisk registrering av gode data og hvordan det gikk med de ulike pasientene, vil hjelpe oss å se hva slags behandling som fungerer best for forskjellige grupper pasienter. I dag har vi ingen automatisk innsamling av slike data selv om teknologien finnes. Min oppgave er å finne ut hva som hindrer og hva som fremmer at vi får tak i viktige data.

Hva gjør forskningsarbeidet med deg som lege?

Jeg tror jeg har blitt en bedre prehospital lege av dette, etter å ha fått så mye faglig input fra mange kanter. Jeg merker også at jeg har begynt å tenke annerledes når jeg er på vakt. Jeg ser stadig detaljer i måten vi arbeider på som får meg til å tenke at dette må vi undersøke videre, dette kan vi kanskje gjøre enda bedre i framtida.

Det at Stiftelsens Norsk Luftambulanse har satset på forskning og utvikling, det redder liv. Og det motiverer meg stort.

Kristin Tønsager, luftambulanselege og forsker

Hva har vært de viktigste nyvinningene siden du begynte å fly luftambulanse?

Hjerteinfarktbehandling og slagbehandling. På begynnelsen av 2000-tallet ble disse pasientene innlagt og så håpet vi det beste. I dag kan legene gå inn i blodårene i hjertet, hente ut proppen og sette inn en stent, slik at de redder en stor del av hjertemusklaturen. Det betyr i de fleste tilfeller at hjertet blir mindre skadet etter et hjerteinfarkt og pasientene blir mindre plaget med hjertesvikt etter infarktet. Da jeg begynte i 2008, så fløy vi heller ikke slagpasienter, fordi det ikke fantes behandlingstilbud som trombolyse og fisking av blodpropper. Nå flyr vi disse pasientene inn så de kan få raskest mulig behandling. I enkelte tilfeller kan det bety at en pasient som kommer inn med lammelser i halve kroppen, får tilbake førligheten. Jeg har sett nevrologer hoppe av glede i gangene i slike tilfeller! Det er stort. Forskningsprosjektet rundt slagambulansen i Østfold er også et stort framskritt, med teknologi som vi forhåpentligvis får i helikoptrene etterhvert.

Andre ting?

Å ja, definitivt ultralyd i helikopteret! Det er enormt viktig. Det hjelper oss å gi den aller beste behandlingen, det vi avdekker ute i helikopteret gjør at pasienten kan komme inn til sykehuset og alt er klart, fordi de allerede har fått beskjed om hva vi ser inne i kroppen. Jeg var litt avventende til dette først, men så opplevde jeg en historie som gjorde meg frelst.

Fortell!

For noen måneder siden ble vi kalt ut til en kvinne med brystsmerter, og det var naturlig å gå ut fra at det var et infarkt. Men EKG viste ingen tegn til dette, og jeg stusset over at hun lå og vred seg, at hun var så urolig, dette var en type uro som jeg kjente igjen fra andre pasienter i svært kritisk tilstand. Og siden vi nå har fått ultralyd i helikopteret, så kunne jeg undersøke magen, der jeg oppdaget en stor utposing på hovedpulsåren.

Hva kunne du gjøre med det?

Vi kunne fortelle sykehuset om problemet, slik at de kunne gi riktig behandling umiddelbart. Vi kontaktet sykehuset og ba dem gjøre klar en røntgenlege og en karkirurg. Hadde vi ikke hatt ultralyd i helikopteret, ville det tatt lenger tid å diagnostisere og pasienten ville fått riktig behandling senere. Og hadde åren sprukket, ville hun vært død i løpet av få minutter. Nå kom hun direkte til riktig behandling og fikk satt inn en kunstig del av pulsåren. Det at Stiftelsens Norsk Luftambulanse har satset på forskning og utvikling, det redder liv. Og det motiverer meg stort.

The post På lag for å hjelpe: Legen appeared first on Norsk Luftambulanse.

På lag for å hjelpe: Redningsmannen

Legehelikoptret bemannes av en lege, en flyger og en redningsmann. Gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse tar alle ansvar for at jobben med å hjelpe akutt skadde og syke pasienter stadig blir lettere. Les om redningsmannens rolle.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Publisert: 03.07.2018 – Sist oppdatert: 29.11.2021

Lasse Fossedal (59)

Drev sportsbutikk, kjørte ambulanse, var aktiv i fjellredningsgruppa og operativ leder i Bergen Røde Kors da han søkte jobb som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 1988. Har siden vært kjent som lidenskapelig fagperson og aktiv i faglig utviklingsarbeid.

– Akkurat det å henge under et helikopter er en svært liten del av jobben min, sier Lasse Fossedal på vei inn i hangaren i Bergen.

Her, rett ved sørsiden av Store Lungegårdsvann, har Norsk Luftambulanse hatt base siden 1988. Her har Lasse vært på jobb helt siden starten – og her har stadig nye idéer til bedre løsninger blitt klekket ut. Akkurat nå er Lasse på vei ut av utstyrsrommet med en prototype av en ny, sammenfoldbar redningsbåre for pasienter som skal heises opp i helikoptret.

– Vi har så mange små prosjekter som løfter kvaliteten på det vi driver med i vår tjeneste, og som ofte ikke blir lagt merke til utad. Det kan være nye briller, nytt og bedre tauverk, sikringsutstyr, og alt sammen utvikles for å kunne gi pasientene enda bedre hjelp i framtida.

Du sier at det å henge under helikopteret er en liten del av jobben. Kan du utdype det?

Mitt poeng her er at samspillet betyr alt. Det å være redningsmann på luftambulansen handler først og fremst om å være én av tre likeverdige crewmedlemmer som treffer avgjørelser i fellesskap. Vi er pilot, lege og redningsmann på vakt sammen, vi kjenner hverandre godt, alle involverer seg i alt som skjer, alle tar ansvar for det vi skal gjøre på hvert oppdrag. Vi hjelper hverandre for å kunne hjelpe pasienten. Og når vi er der ute og alle gjør alt de kan og det glir raskt og effektivt og vi har full kontroll, det er en utrolig god følelse. Det er som å kjøre pudder!

Hva er din viktigste rolle i dette samspillet?

Min rolle som redningsmann er delt i tre: Først som ikke-flygende annenpilot og navigatør når vi flyr, og deretter å være medisinsk operativ sammen med legen på skadestedet. Vi som redningsmenn kan for eksempel assistere legen når pasienter legges i narkose – noe som ellers er reservert anestesisykepleiere. Så har vi den redningstekniske delen, selvsagt, som handler om å få hentet pasienten trygt opp fra vann, ned fra fjell eller ut av andre krevende skadesteder.

Hvilke nyvinninger har betydd mest for ditt fag i de årene du har vært en del av luftambulansetjenesten?

Det er nok uten tvil da vi fikk digitale kartverk i de gamle maskinene på 1990-tallet. Det var et stort steg framover å gå fra enkle papirkart til en stor GPS-skjerm i helikopteret. Dette gjorde vårt arbeid både tryggere og mer effektivt, og nå tar vi jo igjen et langt steg videre med de nye helikoptrene som fases inn. Samtidig er jeg opptatt av alle de små skrittene som Norsk Luftambulanse også har tatt, og som i sum kan ha betydd like mye på andre måter. Det er mange her som arbeider med kontinuerlig utvikling og finpussing av detaljer og finesser som løfter oss stadig nye hakk. Og én gang stjal jeg faktisk en oppfinnelse fra Italia og tok den med hjem.

Fortell!

Jeg var på en fagmesse i Firenze i 1994, og så en fantastisk fin tube for å holde luftveiene åpne og sikre luft til lungene – en ny løsning vi ikke hadde sett før. Problemet var at ingen ville la oss ta med et eksemplar hjem, noe jeg var svært ivrig på. Da messen var i ferd med å avsluttes og standen sto tom, så jeg at det lå igjen en tube. Den stakk jeg fort i lomma! Dette må jeg få tatt i bruk hjemme, tenkte jeg – og tok den med på jobb. Der laget jeg et prosjekt med brukertesting, hvor 30 ambulansesjåfører skulle teste tuben. Etter bare 30 sekunders opplæring, klarte 98% av dem å legge den inn riktig. Nyheten nådde det medisinske miljøet i Bergen, som tok den i bruk i ambulansetjenesten. Dermed ble tuben anskaffet og tatt i bruk her hjemme også. Det var et stort fremskritt, som gjorde denne oppgaven både tryggere og kjappere. De siste åra har jeg også vært heldig nok til å bruke 30 prosent av stillingen min på fagutvikling, der jeg bidrar til nye løsninger på noen definerte områder – takket være midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, altså i praksis alle giverne der ute.

Samspillet betyr alt! Tre likeverdige crewmedlemmer tar avgjørelser i fellesskap

Redningsmann Lasse Fossedal

Har du et eksempel på en utviklingsprosess som har vært ekstra nyttig?

Et godt eksempel handler om hvor raskt vi kan komme i gang med å sikre en redningsmann som skal heise seg ned i en bresprekk eller en silo eller andre steder som krever tau på bakkeplan. Før måtte vi fram med en bag full av løse deler, tau og karabiner og plater, som måtte settes sammen på riktig måte. Dette var krevende både for piloter og leger, og mange klarte ikke å sette disse settene sammen uten hjelp. Slikt tar for mye tid når hvert sekund teller, og det kan også gå ut over sikkerheten. Derfor bygget vi om hele konseptet for bakkeredning, med det vi kaller et Advanced Rescue Kit, som i praksis er en solid duk med mange finesser på og rundt. Vi har brukt mye tid på å finne fram til det beste utstyret, og kombinert karabiner, tauverk, seler og plater fra ulike leverandører – som vi har satt sammen til et rigg som er svært enkelt å bruke. Du trekker det opp av bagen ferdig montert, og med minimalt av opplæring klarer nær sagt alle å ta det i bruk helt uten feil. Dette gjør oss både tryggere og mer effektive.

Åge Kirkestuen (40)

Hadde lang erfaring som brefører, intensivsykepleier og ambulansearbeider da han begynte som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 2012. Har der drevet mye med redningsteknisk fagutvikling, og er i dag regionansvarlig for Østlandet.

– Hvis du tror at du ikke kan bli bedre som fagperson, da er du på vei utfor stupet, sier Åge Kirkestuen engasjert.

Etter ni år som redningsmann i Norsk Luftambulanse er han i dag regionansvarlig for redningsmennene i region Øst, og levende opptatt av hvordan tjenesten kan utvikles videre.

– Selv om du allerede leverer på et høyt nivå, må du aldri slutte å se etter bedre måter å gjøre jobben din på – inkludert de små detaljene. Jeg har tro på at det er de mange små forbedringene som gjør at vi stadig kan gjøre luftambulansetjenesten enda bedre. Her kan vi lære mye av idretten, mener jeg.

På hvilken måte?

Jeg blir inspirert av mange, for eksempel metoden til sykkellaget Team Sky, med det de kaller «marginal gains» – altså små, trinnvise forbedringer. Det kan være dynene og putene som hjelper dem til optimal søvn, hvilke klær de velger å bruke, måten de organiserer og fargekoder utstyret på, kostholdsrutinene – deres filosofi er at summen av alle de små detaljene kan bli til store og viktige steg på veien mot å løse oppgavene bedre. Den filosofien liker jeg, men den krever også at alle er åpne for stadig å teste nye ting med et åpent sinn, og gi innovasjonen en sjanse. I vår bransje er det mange med lang erfaring som med rette er skeptiske til «det siste nye», fordi de har sett andre prøve noe liknende før – men det er viktig å skape aksept for å prøve, selv om vi vet at en god del innovasjon ikke lykkes. I et godt fagmiljø må det være raushet for å prøve og feile.

Det høres litt skummelt ut når dere som jobber med livredning snakker om prøving og feiling?

Hehe, nei, dette handler absolutt ikke om å feile i oppdraget, men om å våge og bryte noen tilvante rutiner i arbeidshverdagen og lete etter alternativene som kan gjøre oss bedre. Vi leverer en tjeneste på svært høyt nivå, som er forankret i en kontrakt med flere hundre punkter som definerer kvalitetskriteriene. Og en måte å bli enda bedre på er å gjøre forandringer ut fra disse indikatorene. Slike stadige små steg er en del av en prestasjonskultur som må forankres helt fra toppen av organisasjonen.

Du må aldri slutte å se etter bedre måter å gjøre jobben din på – inkludert de små detaljene

Redningsmann Åge Kirkestuen

Er dette noe av det som motiverer deg mest i tjenesten?

Innovasjon er helt klart en hjertesak, ja. Og takket være Stiftelsen Norsk Luftambulanse og de mange giverne som støtter dem, så har vi også mulighet til å drive med utviklingsarbeid. Uten giverne våre hadde vi ikke hatt denne muligheten til å bidra til å løfte luftambulansetjenesten nasjonalt.

Hva vil du trekke fram av innovasjon som du selv setter pris på i Norsk Luftambulanse?

Først og fremst stiftelsens fagcamper med vekt på systematisk samtrening i crewet, som har blitt mye mer omfattende de siste åra. Stiftelsen har gitt oss mulighet til å ta del i en kursportefølje som vi ellers ikke ville hatt mulighet til, og som helt klart gjør at vi kan gi pasientene et enda bedre tilbud.

Hvordan?

Vi får for eksempel mulighet til å delta på Camp Torpomoen i Hallingdal. Der får alle som jobber i luftambulansetjenesten i Norge mulighet til å komme og trene på oppdraget sammen med kolleger på tvers av baser og profesjon. Mange av disse oppdragene, som å redde folk ut av elvestryk, er vanskelige å trene på i arbeidshverdagen på basene, men på treningscampene kan vi gjennomføre godt tilrettelagte øvelser sammen som et luftambulansecrew. Kort sagt trening som gjør at vi løser oppdragene enda bedre enn vi ellers kunne ha gjort. Og når vi snakker om innovasjon: Smartlab er et annet grep jeg liker godt!

Hva er SmartLab for noe?

Det er kort sagt et system som skal bidra til at gode idéer fra personell i luftambulansetjenesten får en systematisk og rask vurdering om det er en idè eller en løsning stiftelsen ønsker å jobbe videre med. Hvis en ansatt haren idé til forbedring som vil komme pasientene til gode, kan hun fylle ut et digitalt standardskjema og beskrive hvor mye tid og ressurser som kreves, og så behandles idéen etter kort tid av en gruppe som vurderer forslaget ut fra et fast scoringssystem – og sender det videre til rett instans. Det er også et apparat i etterkant som kan gi deg prosjektstøtte om du vil arbeide videre med forbedringen, så lenge det er pasienten eller luftambulansetjenesten forøvrig som til slutt får nytte av idéen.

Hva ville du sett på om du skulle foreslått noe?

Jeg er i startgropa med et prosjekt via SmartLab nå, hvor vi skal lage framtidas ops-rom, altså rommet der vi planlegger for oppdrag, ved hjelp av kart, bilder og kommunikasjon med AMK. Målet er at digitale algoritmer automatisk henter fram informasjon om vær, landingssted og rute – slik at vi kan komme raskere av gårde med bedre datagrunnlag, og ha all informasjonen synkronisert til iPadene i helikopteret.

Relaterte artikler:

Aktuelt

På lag for å hjelpe: Legen

Aktuelt

Min hjertesak: Lagspill

Aktuelt

Historien om redningsmannen

The post På lag for å hjelpe: Redningsmannen appeared first on Norsk Luftambulanse.